tirsdag 17. februar 2009

Jeg bryr meg, men jeg må jo leve også

Et av mine mål for 2009 var å skrive flere seriøse blogginnlegg, men det er et mål jeg rett og slett ikke klarer å nå. Jeg trives utrolig godt her i Kigali og fra tid til annen skjer det pussige ting, det er som oftest disse tingene jeg forteller om her på bloggen. Men hver dag møter jeg en verden totalt forskjellig fra min egen. Daglig møter jeg mennesker som har mistet deler av eller hele familien sin, daglig møter jeg mennesker som knapt har råd til å overleve og daglig møter jeg et helt folk som har overlevd et grusomt folkemord. Men jeg kan ikke sette meg ned og gråte over det. Her og nå gjør jeg mer nytte for meg ved å smile, spøke og leke med menneskene jeg jobber med og møter. Når vi besøker en familie som får støtte fra AMU er ikke min jobb å komme dit for å synes synd på dem, men å prate med dem og se at de har det bra, tross alt.

Samtidig tror jeg det er en form for forsvarsmekanisme for min egen del. Jeg kan rett og slett ikke ta innover meg alt jeg opplever her, det er rett og slett for mye. Her og nå fokuserer jeg på alt det positive som skjer rundt meg. Og det må sies om rwandere generelt, ingen kan ta fra dem optimisme og godt humør. Alt jeg opplever setter spor og historiene vil komme når jeg får alt litt på avstand, så får dere heller holde ut med blogginnlegg om mobiltelefonen min og rotten i taket så lenge.

Heldigvis bor og jobber jeg med en som deler samme innstilling som meg. Linn Silje og jeg koser oss og tuller med hverandre og menneskene vi møter. Linn Silje er allikevel flinkere enn meg til å sette ord på ting vi opplever. En tur innom bloggen hennes kan absolutt anbefales!

Ingen kommentarer: