100 dager igjen

Nå er det rundt hundre dager igjen av mitt opphold her i Kigali. Jeg tenkte derfor at det var på tide å gjøre en oppsummering av noen av tingene jeg har gjort og noe av det som jeg forhåpentlig får gjort i løpet av de neste 100 dagene.

Ting jeg har gjort siden 1. oktober:

- Jeg har konstant hatt minst et menneske i nærheten av meg selv
- Jeg har levd over to døgn uten strøm
- Jeg har slaktet en hane
- Jeg har forsøkt å lære meg kinyarwanda
- Jeg har vasket samtlige av klærne mine for hånd
- Jeg har møtt mange flotte mennesker
- Jeg har innsett at papaya ikke er en god frukt
- Jeg har, til sammen, brukt evig mye tid på å se på at vannet i vannkokeren skal koke
- Jeg har sittet syv timer og ventet på at Sean Paul skulle komme på scenen
- Jeg har spilt mengder av kabal mens jeg har ventet på internett
- Jeg har sunget for mange Westlife-sanger
- Jeg har nesten utelukkende spist halalmat
- Jeg har feiret jul på en strand
- Jeg har nynnet meg gjennom mang en korøvelse på kinyarwanda
- Jeg har kommet med forslag til effektivisering av arbeidsrutiner og blitt sett rart på
- Jeg har, i mangel på vann, satt ut alt vi hadde av kopper og kar i håp om å fange regnvann
- Jeg har besøkt en flykningerleir
- Jeg har oppdaget hvor intimgrensen min går, og når den er ti centimeter over
- Jeg har besøkt mennesker som eier så godt som ingenting
- Jeg har fått uttallige tilbud om giftemål

Ting jeg håper å få gjort de neste 100 dagene:

- Se noen dyr, (for ikke lov av Kristian å komme hjem før jeg har gjort det)
- Lære meg minst en sang på kinyarwanda skikkelig, (og ikke bare ordlyden)
- Klare å legge meg etter klokken ni minst en gang i uken
- Lage en middag uten å si: ”dette er ikke akkurat noen klassiker”
- Komme meg gjennom samtlige retter på menyen på stamkafeen vår
- Kjøpe noen flere suvenirer, (kommer meg aldri til Linn Siljes nivå, men jeg kan jo prøve)
- Prate mer med menneskene jeg møter, (etter hvert som språket går lettere)
- Jobbe som innkaster på en minibuss en dag
- Lære minst en av jentene på AMU klokken på engelsk
- Selge kjeks og sukkertøy fra en pappkasse på busstoppet i Kigali
- Føle at jeg gjør en forskjell
- Skrive flere seriøse blogginnlegg

Privatlivets fred

Etter litt over tre måneder her i Kigali har ordet privatliv fått en ganske ny betydning, men det er først i det siste at jeg har oppdaget at jeg faktisk tilbringer en del tid på mitt eget rom. Som kanskje noen av dere har fått med seg deler Linn Silje og jeg rom, (akkurat som vi deler stort sett alt annet også), det finnes allikevel et oppholdssted som kun er mitt. Mellom sengen og veggen, beskyttet myggnettet over sengen er det en åpen plass på ca. halvannen kvadratmeter som kun er min. Halvparten av plassen går med til å romme kofferten min, som også fungerer som klesskap, og plassen langs veggen blir brukt som bokhylle. For å være helt ærlig er det vel ikke plass til stort mer enn føttene mine når jeg sitter på sengekanten. Det er ikke store plassen, men den er i hvert fall min. Her løses de viktige problemene slik som hva man skal ha på seg og om man egentlig gidder å stå opp, litt lesing og egentid er det også rom for. Jeg var ganske sikker på å gå på veggen av å ha Linn Silje konstant innenfor en radius på maksimum to meter, men jeg må innrømme at jeg av og til savner henne når jeg sitter på do.

Min nye telefon

Da min gamle telefon valgte å takke for seg ble jeg nødt til å begi meg ut på mobilshopping i Kigali. Det er ikke det at det er vanskelig å få seg ny mobil her, det er mer at man må passe på å ikke bli lurt. Byen er full av små mobilsjapper, som gjerne selger andre ting også slik som for eksempel ferske bakevarer. Uansett, etter fem timer og utallige innpåslitne selgere stod jeg endelig på gaten med en ny mobil i hånden. Jeg tror ikke jeg ble lurt, for prisen var lav, men det var også kvaliteten på mitt nyinnkjøpte vidunder. Det står Nokia utenpå, men når jeg skrur den på kommer en logo med teksten Dorod opp, akkompagnert av intet mindre enn åpningsmelodien til windows. Den er svært fancy, har plass til to simkort og et hav av tekniske finesser, bare synd at jeg fikk den utlevert i en gråpapirpose sammen med laderen og et ekstra batteri, men uten instruksjonsbok. Det tok meg ikke så lang tid å skjønne hvordan jeg skrudde tastelåsen på, hvordan jeg fikk den av igjen tok derimot en god stund. Om ikke annet bidro jeg til å heve stemningen i heimen, Linn Silje storkoste seg mens jeg fortvilet prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle navigere meg frem på mobilen. Alt i alt vil jeg si meg svært fornøyd. Jeg kan nå nås på to forskjellige numre, (på samme mobil), jeg kan ringe ut og sende meldinger, butikken lovte meg en hel ukes garanti og jeg har i hvert fall en telefon svært få andre nordmenn har.

Godt nytt år!

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Nå har vi kommet oss trygt hjem i Kigali. Vi har prøvd å vaske klærne våre fri fra saltvann og absolutt alt vi eier ar minst femten sandkorn i, under, mellom eller på seg. Det var godt med ferie, men heldigvis er jeg glad for å være tilbake i Rwanda også. Jeg gleder meg til de neste fire månedene og det de måtte bringe.

Til alle dere hjemme: håper julen var fantastisk, jeg savnet dere og gleder meg til skikkelig jul neste år. Til dere seks andre zanzibarturister: takk for en flott ferie, gleder meg til å se dere rundt neste sving, (ser på Linn Silje akkurat nå da, men dere skjønner poenget). Og til alle dere som leser bloggen: godt nytt år! Takk for at dere følger med, jeg skal fortsette å holde dere oppdatert på livet her på en grad syd.

Gledelig 2009!