Hjemme igjen

Det er nå over to uker siden jeg kom tilbake til moderlandet og ting har begynt å falle på plass igjen. Jeg har forsøkt å ta Mor i hånden, rygget ut av norske butikker idet jeg så prisene og jeg har prøvd å snakke kinyarwanda med utallige butikkansatte, bortsett fra det har jeg holdt meg unna de største kulturflausene. De siste syv månedene har satt spor i meg, spor som jeg vil ta med meg resten av livet. Jeg har sett, opplevd og levd i en kultur som er så fjern fra min norske hverdag som overhode mulig. Jeg har lekt med barn som går en uviss fremtid i møte og fått venner som ikke eier mer enn det de står og går i. Jeg har vært heldig. Jeg føler meg utrolig velsignet som har fått lov til å bli kjent med alle de fantastiske menneskene jeg møtte i Rwanda. Jeg har sett en del av verden mange andre bare har lest om eller sett på TV, jeg har luktet, kjent og smakt på hvordan det er å leve i Rwanda. Jeg bor ikke lenger i Kigali, men minnene vil jeg ha med meg så lenge jeg lever. Jeg vil takke alle de som har vært med og gjort det mulig for meg å få denne opplevelsen, tusen hjertelig takk. Takk også til alle dere som har fulgt med på bloggen min, det er godt å høre at så mange har fulgt med.

Hanne

Ukens blinkskudd

”Her serveres fast food, vi må bare melke kuen først”

Gutten med buksene på snei

Det er lite som overrasker meg lenger når det kommer til bekledning av små gutter her i Kigali. Basert på familiens økonomi går guttene ofte rundt med hull på strategiske steder i buksene, i tillegg er buksene som oftest alt for store. Det er sjelden disse små guttene går med undertøy, så for å dekke til sine edle deler holder de ofte buksen opp foran. Dette løser problemet foran, men resulterer ofte i at buksen henger langt ned på lårene bak.

Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.

Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.

Memorial Week

Årets 15-års jubileum i Rwanda er ikke av det slaget man feirer med pomp og prakt. Vi er allerede inne i april, en måned som for mange rwandere er tung, 15 år etter. 7. april i år begynner Memorial Week, da er hele landet i sorg for å minnes alle som gikk bort i 1994, helt frem til 14. april. Ryktene sier at det er vanskelig for folk å stoppe strømmen av minner som blir presset på dem under denne uken, og at hele april alt i alt er en sørgemåned i dette landet.

6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.

I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.

Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:

ALDRI IGJEN!


This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.

6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.

Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.

It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:

NEVER AGAIN!

Det er ikke fullt før det renner over Del 2

Menneskene jeg omgås med i Norge spiser som oftest når de har tid og lyst, og porsjonsstørrelsen varierer etter dagsformen og behov, slik er det ikke her i Rwanda. Mange av menneskene jeg møter her spiser når de har muligheten til det og da spiser de mye. Dette opplever jeg hver lørdag når Amu serverer mat til gruppen med HIV-smittede barn. En plastikk middagstallerken blir overfylt med ris, bønner, grønnsaker, saus og kanskje litt kjøtt i en høyde på godt over ti centimeter. Barna kaster seg over maten, og barn helt ned i fire-fem år tømmer hele tallerkenen. Skulle noen ikke spise opp alt er ikke de andre barna sene med spise opp naboens rester. Når vi har gjester på Amu som hjelper til på lørdagene får jeg alltid spørsmålet ”Er ikke dette alt for mye for et lite barn?”, men de oppdager selv at dette ikke er tilfelle. Det er ikke godt å vite når disse barna spiste sist eller får et skikkelig måltid igjen.

Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.

Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.

I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?

Siden sist

Det begynner å gå mot slutten av oppholdet her og det er på tide å begynne å høste fruktene av arbeidet vårt. Etter å ha hatt språkundervisning to timer fem dager i uken er det nå mulig for oss å, fra tid til annen, gjøre oss forstått. Så når det kommer en mann for å skifte lås i porten klarer jeg både å skjønne hvem som har sendt han, hva han skal og i tillegg småprate litt med han mens han jobber. Når det kommer en mann som utgir seg for å være søppelmann, men bare er ute etter å stjele søppelbøtten vår derimot er det norsk som fungerer best, (en tur innom Linn Siljes blogg for å få hele historien anbefales). Det skal ikke mange frasene til før folk er over seg over at mzunguene snakker lokalspråket.

Et annet sted jeg føler jeg har gjort en forskjell er i engelskundervisningen. Noen husker kanskje innlegget jeg skrev om klokken og de svært varierende prestasjonene som ble levert da vi hadde prøve. Optimistisk prøvde jeg meg med en ny runde med klokken forrige uke, uten noe særlig håp om at noen husket noe som helst. Men jentene imponerte stort. De fleste husket både hel, halv, kvart over og kvart på, og selv de som ikke skjønte noe sist hang med denne gangen. Vi har vel lært dem å lære også, for det tar mye kortere tid fra vi forklarer noe til de fleste skjønner det. Dette kom dessverre ikke til nytte da Linn Silje snurret i gang en runde bingo. Alle jentene hadde klart å tegne bingobrettet og synes det var voldsomt stas å trekke lapper og lese opp ordene høyt, men da samtlige ord var lest opp var det kun fire jenter som hadde fått tre på rad. Ordene ble derfor lest opp en gang til, og nå var det i hvert fall litt under halvparten som kunne bekrefte at de hadde fått bingo.


Vi har også hatt besøk av Fredrik og Anders fra Kampala. Det ble som en liten ferie og det var veldig hyggelig å kunne spille kortspill med flere enn to spillere. Vi viste dem hva Kigali har å by på, som ikke er stort annet enn Genocide Memorial og byen generelt. De fikk også bli med på Amu for å se hva vi driver med. Det var stor stas å få noen gutter på besøk, særlig for de som er glad i å spille fotball. Guttenes inntrykk av Kigali var at det var kaldt her og at vi helt klart hadde bedre bakst enn i Kampala.

I dag

I dag har jeg stått i en åker med utsikt over hele Kigali og store deler av Rwanda og fjernet ugress sammen en gjeng mødre med HIV. Trengte veldig liten hjelp og, for i tillegg til å kunne navnene på de fleste grønnsakene på kinyarwanda vet jeg nå også hva som faktisk er ugress. Ganske rart å tenke på at dette er en helt normal hverdag for meg. Hva har du gjort i dag?

Butare!

I ni dager har vi vært på besøk i Butare. I tillegg til å være alle verdens fleecejakkers endelige destinasjon er Butare Rwandas nest største by og landets største universitetsby. Det er også byen der AMU først startet og de har fortsatt en stor og velorganisert avdeling her. Vår oppgave var først og fremst å være til stede, besøke familier og skoler og prøve å dele noen av engelskkunnskapene våre med jentene på syopplæring. Kort sagt fungerer AMU Butare identisk med AMU i Kigali, så det var ikke så vanskelig å komme inn i rutinen, bortsett fra at arbeidsdagen ikke begynte før halv åtte noe som ga oss en halv time ekstra søvn.

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst. Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!

Safari!

Andre omgang Sagavollstudenter har akkurat forlatt Rwanda etter en ukes besøk, og de skuffet ikke! Denne gruppen har hovedansvaret for at hele skolen skal samle inn penger til AMU og de var i Afrika først og fremst for å lære mer om hva vi driver med. De fikk være med på det meste av det vi gjør til daglig: hjemmebesøk, skolebesøk og mye undervisning, sang og dans av alle slag. Men best av alt: de tok oss med på safari!

Selv var jeg redd for å skru opp forventningene til Akagera National Park. Rwanda er ikke kjent som safariland nummer en, og jeg var skeptisk til hva vi egentlig kom til å se. Men jeg ble ikke skuffet. Vi fikk se sjiraffer, sebraer, bøffel, antiloper, (av typen impalaer), flodhest, bavianer og et hav av fugler. Elefanten er vanligvis en sjenert type, men da de hørte det kom norgesbesøk valgte de også å vise seg frem. For en dag! Som nevnt tidligere har jeg fått klar beskjed fra Kristian om at jeg ikke er velkommen hjem før jeg har sett noen dyr. Regner med at jeg har mer enn fylt opp kvoten nå, og at han vil ta meg imot med åpne armer.

I frykt for å glemme å oppleve dyrene og bare ta bilder ble ikke alle dyrene korrekt dokumentert, men jeg sitter i hvert fall igjen med noen bra bilder samt bilder av en del trær og busker som det visstnok er noen elefanter bak.


Så takk til Prosjekt Rwanda fra Sagavoll for en veldig hyggelig uke! Deres selskap, i tillegg til deres etterlatte knekkebrød og norske jenteblader ble satt veldig stor pris på. Lykke til med prosjektuken i april og ikke nøl med å ta kontakt hvis det er noe dere lurer på eller glemte å spørre om mens dere var her.

Jeg bryr meg, men jeg må jo leve også

Et av mine mål for 2009 var å skrive flere seriøse blogginnlegg, men det er et mål jeg rett og slett ikke klarer å nå. Jeg trives utrolig godt her i Kigali og fra tid til annen skjer det pussige ting, det er som oftest disse tingene jeg forteller om her på bloggen. Men hver dag møter jeg en verden totalt forskjellig fra min egen. Daglig møter jeg mennesker som har mistet deler av eller hele familien sin, daglig møter jeg mennesker som knapt har råd til å overleve og daglig møter jeg et helt folk som har overlevd et grusomt folkemord. Men jeg kan ikke sette meg ned og gråte over det. Her og nå gjør jeg mer nytte for meg ved å smile, spøke og leke med menneskene jeg jobber med og møter. Når vi besøker en familie som får støtte fra AMU er ikke min jobb å komme dit for å synes synd på dem, men å prate med dem og se at de har det bra, tross alt.

Samtidig tror jeg det er en form for forsvarsmekanisme for min egen del. Jeg kan rett og slett ikke ta innover meg alt jeg opplever her, det er rett og slett for mye. Her og nå fokuserer jeg på alt det positive som skjer rundt meg. Og det må sies om rwandere generelt, ingen kan ta fra dem optimisme og godt humør. Alt jeg opplever setter spor og historiene vil komme når jeg får alt litt på avstand, så får dere heller holde ut med blogginnlegg om mobiltelefonen min og rotten i taket så lenge.

Heldigvis bor og jobber jeg med en som deler samme innstilling som meg. Linn Silje og jeg koser oss og tuller med hverandre og menneskene vi møter. Linn Silje er allikevel flinkere enn meg til å sette ord på ting vi opplever. En tur innom bloggen hennes kan absolutt anbefales!

Det er ikke fullt før det renner over

En gang i blant spanderer Linn Silje og jeg på oss 15 norske kroner for å spise lunsj på buffet. Prinsippet er enkelt: du får en tallerken, den kan du fylle så full du vil og du kan kun forsyne deg en gang. Ikke langt hjemmefra ligger det en restaurant som har en slik buffet og det er som oftest hit vi går. Her bruker de det vi kan kategorisere som en gjennomsnittlig norsk frokosttallerken, og det kan bli ganske bra topp på disse tallerkenene. Men det var først da vi besøkte et nytt sted at jeg for alvor fikk se hvilke ingeniører rwandere er når det kommer til stabling av mat. I tillegg til suppe til forrett opererte denne restauranten med reale middagstallerkener, men dette stoppet på ingen måte folk fra å lesse på. Det er vanskelig å forklare med ord hvor mye mat det egentlig er plass til på en enkelt tallerken, men jeg skal prøve. Gjennomsnittsgjesten har mat i et minst ti centimeter tykt lag på tallerkenen, og dette er ikke en klassisk pyramideformet haug man ser på norske buffeter, men de holder jevn høyde over hele tallerkenen. Ris, bønner, spinat, kjøtt, salat, saus og andre herligheter blir most sammen i en kulinarisk kombinasjon. I tillegg er det veldig praktisk med spagetti, for den kan faktisk henge ned på siden av tallerkenen og da får du mer plass til annen mat oppå tallerkenflaten. Til dessert kommer rosinen i pølsen, (vet du kommer til å like dette Mor), bananene. Riktignok er det små bananer, men det stopper ikke enkelte fra å ta både to og tre. Med tanke på at folk flest ikke spiser frokost her nede og at dette ofte er dagens eneste måltid kan man forstå stablingen, men det stopper ikke meg fra å bli nesegrus imponert!


Denne kjekke unge herremannen satt seg ned på samme bord som Linn Silje og meg. For sikkerhets skyld valgte han å spise med hendene. Mer også, han er på ingen måte en av de grådigste gjestene.

Et lite stykke Norge

Forrige uke hadde vi besøk av 16 herlige nordmenn fra Sagavoll Folkehøgskole her i Kigali. De utgjorde linjen Safari IF som, så vidt jeg kunne forstå, drev mest med safari og litt interkulturell forståelse. De hadde satt av en hel uke i Kigali, og det var herlig å snakke norsk med noen andre enn Linn Silje. Sammen med dem var vi turister i en uke. Det var først da jeg oppdaget hvor lite Linn Silje og jeg egentlig har vært rundt forbi. Vi fikk i hvert fall med oss de viktigste turiststedene rundt Kigali deriblant noen veldig sterke minnesteder etter folkemordet i 1994, (Linn Silje har et mer utfyllende referat fra disse stedene, så jeg anbefaler dere å ta en titt på bloggen hennes).

Vi fikk også vist Sagavollstudentene hva vi driver med til vanlig. De fikk prøvd seg på arbeid i åkeren, vært med på lørdagssamling med barna med HIV, noen fikk besøkt familier og skoler og noen fikk prøvd seg som engelsklærere, (det siste var Linn Silje og jeg veldig fornøyd med da vi begynner å gå litt tom for ideer på undervisningsfronten). I tillegg fikk flere av dem med seg en afrikansk fotballkamp og noen fikk fylt opp bagasjen med obligatoriske suvenirer.

En utrolig hyggelig uke var det i hvert fall og det var litt stas å være kjentmann som både kunne litt av lokalspråket samt bevegelsene til de lokale dansene. Neste uke kommer en ny gjeng fra samme skole, så det er ikke mangel på nordmenn i Kigali for tiden!






Kjære alle Safarister fra Sagavoll
Her kommer teksten til en av AMUs store slagere som lovet. Regner med at dere husker melodi og bevegelser. Takk for besøket og velkommen igjen!

Nta wundi wasa na Yesu
Nta wundi wasa nawe
(2 ganger)

Nashakashatse hose, hose
Narebarebye hose, hose
Nazungurutse hose, hose
Nta wundi wasa nawe

(Fritt oversatt til norsk:
Det finnes ingen lik Jesus
Det finnes ingen lik deg

Jeg lette overalt, overalt
Jeg så overalt, overalt
Jeg snudde meg rundt overalt, overalt
Det finnes ingen lik deg)

Class of 2009

Et nytt skoleår har akkurat begynt her i Rwanda og vi fant fort ut at dette var høysesongen for produsering av falske vitnemål. I håp om å få bytte over til en bedre skole fyltes internettkafeene med håpefulle studenter som produserte vitnemål på løpende bånd. Etter litt trekking i våre sosiale tråder fant vi også frem til en gutt som tydeligvis var ekspert på området, og som Linn Silje og jeg tenkte, et vitnemål ekstra er da aldri dumt. For å si det sånn, det tok ikke mange dager før jeg selv satt med et vitnemål fra Lycee de Kicukiro. På årsbasis var jeg best i klassen og mine prestasjoner var særlig imponerende innen fag som matte, fysikk og teknisk tegning, godt over gjennomsnittet lå jeg også når det kom til kinyarwanda, religion og afrikansk historie. At dette skal på veggen i glass og ramme når jeg kommer hjem er det i hvert fall ingen tvil om og hvis ikke Linn Silje kommer inn på medisin i Norge nå gjør hun det aldri!

(Jeg vil gjerne få informere om at jeg tar ene og alene ansvaret for de handlinger det referer til i dette innlegget, de er ikke assosiert med mitt samarbeid med Strømmestiftelsen og følger på ingen måte deres policy når det kommer til anskaffelse av illegale dokumenter)

100 dager igjen

Nå er det rundt hundre dager igjen av mitt opphold her i Kigali. Jeg tenkte derfor at det var på tide å gjøre en oppsummering av noen av tingene jeg har gjort og noe av det som jeg forhåpentlig får gjort i løpet av de neste 100 dagene.

Ting jeg har gjort siden 1. oktober:

- Jeg har konstant hatt minst et menneske i nærheten av meg selv
- Jeg har levd over to døgn uten strøm
- Jeg har slaktet en hane
- Jeg har forsøkt å lære meg kinyarwanda
- Jeg har vasket samtlige av klærne mine for hånd
- Jeg har møtt mange flotte mennesker
- Jeg har innsett at papaya ikke er en god frukt
- Jeg har, til sammen, brukt evig mye tid på å se på at vannet i vannkokeren skal koke
- Jeg har sittet syv timer og ventet på at Sean Paul skulle komme på scenen
- Jeg har spilt mengder av kabal mens jeg har ventet på internett
- Jeg har sunget for mange Westlife-sanger
- Jeg har nesten utelukkende spist halalmat
- Jeg har feiret jul på en strand
- Jeg har nynnet meg gjennom mang en korøvelse på kinyarwanda
- Jeg har kommet med forslag til effektivisering av arbeidsrutiner og blitt sett rart på
- Jeg har, i mangel på vann, satt ut alt vi hadde av kopper og kar i håp om å fange regnvann
- Jeg har besøkt en flykningerleir
- Jeg har oppdaget hvor intimgrensen min går, og når den er ti centimeter over
- Jeg har besøkt mennesker som eier så godt som ingenting
- Jeg har fått uttallige tilbud om giftemål

Ting jeg håper å få gjort de neste 100 dagene:

- Se noen dyr, (for ikke lov av Kristian å komme hjem før jeg har gjort det)
- Lære meg minst en sang på kinyarwanda skikkelig, (og ikke bare ordlyden)
- Klare å legge meg etter klokken ni minst en gang i uken
- Lage en middag uten å si: ”dette er ikke akkurat noen klassiker”
- Komme meg gjennom samtlige retter på menyen på stamkafeen vår
- Kjøpe noen flere suvenirer, (kommer meg aldri til Linn Siljes nivå, men jeg kan jo prøve)
- Prate mer med menneskene jeg møter, (etter hvert som språket går lettere)
- Jobbe som innkaster på en minibuss en dag
- Lære minst en av jentene på AMU klokken på engelsk
- Selge kjeks og sukkertøy fra en pappkasse på busstoppet i Kigali
- Føle at jeg gjør en forskjell
- Skrive flere seriøse blogginnlegg

Privatlivets fred

Etter litt over tre måneder her i Kigali har ordet privatliv fått en ganske ny betydning, men det er først i det siste at jeg har oppdaget at jeg faktisk tilbringer en del tid på mitt eget rom. Som kanskje noen av dere har fått med seg deler Linn Silje og jeg rom, (akkurat som vi deler stort sett alt annet også), det finnes allikevel et oppholdssted som kun er mitt. Mellom sengen og veggen, beskyttet myggnettet over sengen er det en åpen plass på ca. halvannen kvadratmeter som kun er min. Halvparten av plassen går med til å romme kofferten min, som også fungerer som klesskap, og plassen langs veggen blir brukt som bokhylle. For å være helt ærlig er det vel ikke plass til stort mer enn føttene mine når jeg sitter på sengekanten. Det er ikke store plassen, men den er i hvert fall min. Her løses de viktige problemene slik som hva man skal ha på seg og om man egentlig gidder å stå opp, litt lesing og egentid er det også rom for. Jeg var ganske sikker på å gå på veggen av å ha Linn Silje konstant innenfor en radius på maksimum to meter, men jeg må innrømme at jeg av og til savner henne når jeg sitter på do.

Min nye telefon

Da min gamle telefon valgte å takke for seg ble jeg nødt til å begi meg ut på mobilshopping i Kigali. Det er ikke det at det er vanskelig å få seg ny mobil her, det er mer at man må passe på å ikke bli lurt. Byen er full av små mobilsjapper, som gjerne selger andre ting også slik som for eksempel ferske bakevarer. Uansett, etter fem timer og utallige innpåslitne selgere stod jeg endelig på gaten med en ny mobil i hånden. Jeg tror ikke jeg ble lurt, for prisen var lav, men det var også kvaliteten på mitt nyinnkjøpte vidunder. Det står Nokia utenpå, men når jeg skrur den på kommer en logo med teksten Dorod opp, akkompagnert av intet mindre enn åpningsmelodien til windows. Den er svært fancy, har plass til to simkort og et hav av tekniske finesser, bare synd at jeg fikk den utlevert i en gråpapirpose sammen med laderen og et ekstra batteri, men uten instruksjonsbok. Det tok meg ikke så lang tid å skjønne hvordan jeg skrudde tastelåsen på, hvordan jeg fikk den av igjen tok derimot en god stund. Om ikke annet bidro jeg til å heve stemningen i heimen, Linn Silje storkoste seg mens jeg fortvilet prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle navigere meg frem på mobilen. Alt i alt vil jeg si meg svært fornøyd. Jeg kan nå nås på to forskjellige numre, (på samme mobil), jeg kan ringe ut og sende meldinger, butikken lovte meg en hel ukes garanti og jeg har i hvert fall en telefon svært få andre nordmenn har.

Godt nytt år!

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Nå har vi kommet oss trygt hjem i Kigali. Vi har prøvd å vaske klærne våre fri fra saltvann og absolutt alt vi eier ar minst femten sandkorn i, under, mellom eller på seg. Det var godt med ferie, men heldigvis er jeg glad for å være tilbake i Rwanda også. Jeg gleder meg til de neste fire månedene og det de måtte bringe.

Til alle dere hjemme: håper julen var fantastisk, jeg savnet dere og gleder meg til skikkelig jul neste år. Til dere seks andre zanzibarturister: takk for en flott ferie, gleder meg til å se dere rundt neste sving, (ser på Linn Silje akkurat nå da, men dere skjønner poenget). Og til alle dere som leser bloggen: godt nytt år! Takk for at dere følger med, jeg skal fortsette å holde dere oppdatert på livet her på en grad syd.

Gledelig 2009!