Det er ikke fullt før det renner over

En gang i blant spanderer Linn Silje og jeg på oss 15 norske kroner for å spise lunsj på buffet. Prinsippet er enkelt: du får en tallerken, den kan du fylle så full du vil og du kan kun forsyne deg en gang. Ikke langt hjemmefra ligger det en restaurant som har en slik buffet og det er som oftest hit vi går. Her bruker de det vi kan kategorisere som en gjennomsnittlig norsk frokosttallerken, og det kan bli ganske bra topp på disse tallerkenene. Men det var først da vi besøkte et nytt sted at jeg for alvor fikk se hvilke ingeniører rwandere er når det kommer til stabling av mat. I tillegg til suppe til forrett opererte denne restauranten med reale middagstallerkener, men dette stoppet på ingen måte folk fra å lesse på. Det er vanskelig å forklare med ord hvor mye mat det egentlig er plass til på en enkelt tallerken, men jeg skal prøve. Gjennomsnittsgjesten har mat i et minst ti centimeter tykt lag på tallerkenen, og dette er ikke en klassisk pyramideformet haug man ser på norske buffeter, men de holder jevn høyde over hele tallerkenen. Ris, bønner, spinat, kjøtt, salat, saus og andre herligheter blir most sammen i en kulinarisk kombinasjon. I tillegg er det veldig praktisk med spagetti, for den kan faktisk henge ned på siden av tallerkenen og da får du mer plass til annen mat oppå tallerkenflaten. Til dessert kommer rosinen i pølsen, (vet du kommer til å like dette Mor), bananene. Riktignok er det små bananer, men det stopper ikke enkelte fra å ta både to og tre. Med tanke på at folk flest ikke spiser frokost her nede og at dette ofte er dagens eneste måltid kan man forstå stablingen, men det stopper ikke meg fra å bli nesegrus imponert!


Denne kjekke unge herremannen satt seg ned på samme bord som Linn Silje og meg. For sikkerhets skyld valgte han å spise med hendene. Mer også, han er på ingen måte en av de grådigste gjestene.