Mitt liv som engelsklærer

Engelskundervisningen vår er kuttet fra to til en økt i uken. Tre timer i strekk er allikevel ganske lenge å lære bort engelsk til en gruppe jenter som ikke snakker samme språk som deg så våre pedagogiske og kreative sider blir stadig satt på prøve. Vi pleide å ha en tavle men nå er tavlen låst inn på et kontor og nøkkelen er blitt med en av de ansatte hjem til Kenya, noe som på afrikansk tid vil si at vi kanskje ser den tavlen igjen på nyåret. Jeg lot meg allikevel ikke stoppe og laget en stor pappklokke med bevegelige visere i håp om å kunne lære bort klokken. Etter to økter med hel, halv, kvart på og kvart over tok jeg sjansen på å teste jentenes kunnskaper og mine pedagogiske evner med en prøve. Prøven bestod av fire klokkeslett: fem, kvart over fem, halv seks og kvart på seks. Det var noen få som hadde alt riktig, noen som hadde alt feil og et flust av kreative forslag i mellom. Her er noen av forslagene:

Kvart på seks= it’s six half past nine, (ordene er i hvert fall riktige)
Kvart på seks= it’s five and nine, (logisk tenkt, men dessverre feil)
Kvart over fem= it’s fifteen three half past
Fem = It’s fotmi twerve (say what? Ikke ligner det kinyarwanda heller)
Halv seks= it’s pasta quast xhill (hun skal ha for forsøket)

Konklusjonen ble i hvert fall at ikke alle hadde fått med seg hva jeg prøvde å lære bort. Et par uker til så er vi nok der. Jeg tar forresten gjerne imot pedagogiske hint og vink, forslag til sanger eller leker hvis noen føler de kan hjelpe oss på vei med undervisningen.

Hold on, be strong!

Dagene har blitt til hverdager her i Kigali, og ting overrasker oss ikke like mye som de gjorde i begynnelsen av oppholdet vårt. Rwandas lengste skoleferie har akkurat begynt og AMU fylles daglig opp av barn som til vanlig går på skolen, men som nå driver med ferieaktiviteter slik som sang, dans og sport. Programmet vårt fortsetter som normalt bortsett fra at vi ikke er på besøk på onsdagene og de siste tre fredagene har vi hatt besøk på AMU og barna har stilt opp med det beste de har av sang og underholdning. Forrige uke ble det også arrangert HIV-tester på AMU. Barn og ungdom møtte opp for å la seg teste. Jeg vet ikke hvor mange tester som ble gjort, men i følge helsepersonellet som foretok testene var det seks personer som fikk dårlige nyheter. Vi var der da en del av barna fikk vite testresultatene, og det var ganske rart å se på køen med barn og vite at livene til noen av dem kunne bli forandret for alltid.

Vi er blitt invitert i bryllup i begynnelsen av desember, noe jeg tydeligvis må ta som et hint. Jeg fortalte en gruppe med Hiv-smittede mødre at jeg var 23 år og ugift, og dette synes de tydeligvis var ganske sært. Det manglet ikke på tilbud om gifteklare sønner eller brødre. Jeg prøvde høflig å si at familien min i Norge ikke ville like at jeg giftet og bosatte meg i Rwanda, men det var ikke noe problem, disse guttene kunne godt flytte til Norge. Å gå ut å spise kan også være en prøvelse. Det er stort sett menn som er ute, og de vil veldig gjerne invitere oss over eller sette seg ved bordet vårt. De prøver å fortelle oss at Rwanda er et fritt land der man er fri til å sette seg ned på et bord med andre, om denne friheten også betyr at man kan takke nei har vi ikke helt klart å finne ut av enda.

Ellers har vi den siste uken måtte forklare en fjorten år gammel jente at hun dessverre ikke kunne sove hos oss, men at hun måtte gå hjem. Når vi da vet at hun verken har mor eller far og bor hos noen slektninger hun tydeligvis ikke går helt overens med gjør det ikke oppgaven noe lettere. Heldigvis har AMU et stort støtteapparat, og vi noen er på saken for å finne ut hva som er galt.

Jeg burde vel skrive noen linjer om konflikten i Kongo. Problemet er bare at jeg vet så godt som ingenting. Ingen i Kigali ser ut til å bry seg om det som skjer bare noen få timer unna. Konklusjonen er i hvert fall at vi er trygge og at vi ikke ser noe til det dere ser på nyhetene hjemme. Skulle det utvikle seg er vi i trygge hender, så det er ingen grunn til bekymring.

Ni aho mu kanya!

Tror du denne gutten var på US open i 2003?

Eller at hun på bildet under noensinne har løpt Indianapolis Marathon?

Daglig ser jeg T-skjorter som fascinerer meg her nede. En gutt på tre år, som har søle fra topp til tå og en av hver sandal har vel sannsynligvis ikke vært på Kreta selv om T-skjorten hans sier så. Og veiarbeideren som står og graver i en grøftekant har vel ikke sett musikalen Cats. Vinneren så langt er en kirkegjenger en søndag som kom med en T-skjorte med bilde av en blond dame på og påskriften ”Claudias letze tour”, minnet mest om noe noen har trykket opp til et utdrikningslag eller en annen heisatur en gang. Men de ser ikke ut til å bry seg, klærne vi sender til Afrika blir båret med stolthet. Så neste gang du skal sende klær til et veldedig formål, ikke tenk at ingen har lyst til å gå med slike T-skjorter. Klær er klær og blir brukt uansett påskrift!

Barnefest!

På lørdag fikk vi for første gang oppleve samlingen med barna med HIV på AMU. Det var skikkelig stemning, og vi var allerede i feststemning fordi det var Linn Siljes bursdag. Barna hadde pyntet seg, vi lekte og koste oss og endte samlingen med rundstykker, banan og brus, jeg fikk skikkelig barnebursdagfølelse. Det skal ikke så mye til for å glede barna her nede og jubelen var stor da trampolinen ble tatt frem. Og når jeg sier trampoline mener jeg ikke de store vi har hjemme, men en tradisjonell enmanns treningstrampoline. Barna stilte seg pent på rekke, hoppet tre hopp og ga turen videre til nestemann, spørs om det hadde fungert like bra i Norge. Mens Linn Silje ble satt i arbeid på kjøkkenet hoppet jeg tau med noen av jentene. De hoppet den veldig tungvinte et-hopps-hopp-over-tauet-teknikken, og stemningen steg da jeg viste de at ved et dobbelthopp kan man holde ut lenger enn tre sleng. Det vil si, ikke alle var like fornøyde, for hun som tidligere var den beste hopperen var nå på linje med de andre. Ellers har jeg funnet ut at håret mitt er en ganske populær attraksjon. Blir det litt kjedelig slipper jeg det bare løst og jentene er ivrige etter å både ta på det, gre det og flette det etter alle kunstens regler. Det er en effektiv måte å få venner på, men resulterer også i mange spennende frisyrer. Fant forresten ut at allsang av Westlife-sanger også er en slager, både hos Linn Silje og jentene på AMU.

Ellers må jeg huske å oppdatere bloggen min. I begynnelsen var det masse som var nytt og spennende og jeg ville skrive om. Nå begynner jeg å bli vant til å være her nede, så ting som jeg kanskje ville stusset ved før er blitt ganske dagligdags.

På gjenbloggs!

Association Mwana Ukundwa

Association Mwana Ukundwa, eller AMU, er organsisasjonen vi jobber for her nede. AMU jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:
Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.
Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor.
Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Koret består av jentene på senteret. Nå i regntiden blir korøvelsen ofte avbrutt av et regnskyll som slår så hardt i blikktaket over oss at det er umulig å høre hva sidemannen sier. Da benytter jentene anledningen til å sove litt og så fortsetter vi når regnet har roet seg.

Torsdag: Samme som tirsdag.
Fredag: Kontorarbeid. Dvs. vente på internett.

Lørdag: Samling for barn med HIV.
Grunnet begivenheter som venting på elektrikeren, besøk av presidenten på de lokale skolene og nasjonal dugnad(!), har vi enda ikke fått oppleve en slik samling.

Ellers kan dere bare ta dere med ro hvis dere tror at det blir for mye stress her. Stressfaktoren for min del ligger i at det ikke finnes noe stress. Folk går rolig, snakker rolig og ting går generelt i et ganske annet tempo enn hjemme i Norge. Det er ikke mye man får gjort i løpet av en dag, men vi har blitt ganske vant til det nå og setter oss ikke så store mål.
Ellers alt vel!

Et dyreliv!

Den første uken i Kigali er over og den har på ingen måte vært tom for inntrykk! Vi har vært på sightseeing i byen, besøkt Genocide memorial og betalt dobbel pris for frukt og grønnsaker på markedet fordi vi er hvite, for å nevne noe. Men det er allikevel dyrene som har gjort størst inntrykk denne uken. Jeg trenger ikke vekkerklokke for hver morgen blir jeg vekket av haner som galer, det i seg selv er ganske hyggelig. Ikke fullt så hyggelig var det på onsdag da seks av disse hanene ble båret levende inn i bakgården vår for at vi skulle slakte og koke dem slik at deltakerne på en konferanse på AMU, senteret der vi jobber, skulle få lunsj. Hanene ble akkompagnert av fem jenter, et tonn poteter, en mann til å slakte hanene og en dame til å hjelpe oss. Det ble, tross i mye blod, en trivelig dag. Jentene som er på AMU er veldig søte, vi sang og lo, de hjalp oss også med å lære hva alle ingrediensene het på kinyarwanda. Men det må sies at lunsjen ikke smakte like godt når man hadde sett den i levende live for et par timer siden.

Et annet dyr som opptar mye av vår oppmerksomhet for tiden er rotten vi har i taket. Den er en ivrig krabat og løper rundt og krafser dagen lang. Først lånte vi Mama Rose sin katt ”Pussy”, og slapp den opp i taket i håp om et realt slagsmål. Da ”Pussy” kom seg hjem igjen til Mama Rose og rotten fortsatt var i taket vårt måtte vi ty til andre midler. En rottefelle etter krabbeteineprinsippet er nå lagt opp i taket. Vi venter ivrig på storfangst, men foreløpig løper den lykkelig rundt der enda.

Ellers går dagene unna. Tidsperspektivet her nede er litt annerledes enn hjemme i Norge. Alt tar minst dobbelt så lang tid, og det er ikke de store prosjektene vi får gjennomført i løpet av en dag. Det er en annerledes, men ganske behagelig måte å leve på.

Vi taztes!

Vi har landet i Kigali!

Vi har endelig kommet til ro i Kigali, etter et par dager på reise. Onsdag morgen fløy vi Oslo-Amsterdam –Kampala, Uganda. I Kampala tilbrakte vi tre dager sammen med de andre fra Act Now som skal være i Øst-Afrika. Vi besøkte blant annet ambassaden og ble bedre kjent med Strømme stiftelsens hovedkontor for Øst-Afrika. Stort sett alt i Afrika er annerledes enn i Norge, trafikken operer med ”jeg tuter, derfor har du vikeplikt”-prinsippet og på annenhver lyktestolpe henger det reklame for kurs i vektøkning og da særlig rumpe og lår – ”no side effects”.

Turen fra Kampala til Kigali skulle være en 11 timer lang busstur. Bussen så sliten ut og underveis ble vi underholdt med ugandiske musikkvideoer, såpeoperaer og en film der hendelsene kom veldig sakte og ingen oppklaring ble gitt på slutten. Men et par kilometer fra den rwandiske grensen takket radiatoren for seg. Vi ble lovet at nye ekstradeler var underveis, men etter et par timer valgte vi å fortsette reisen med taxi. Taxi = en minibuss der hver tomme med luft blir ansett som et ubrukt sete, så det ble en trang fornøyelse. Vi kom oss i hvert fall trygt frem.

Vel fremme i Kigali ble vi hentet av Mama Rose, sjefen vår, og kjørt til vårt nye hjem. Det er et lite hus i et rolig nabolag. Vi har et soverom, stue, kjøkken og bad og alt er så nymalt at du ikke kan sette noe fra deg uten at det fester seg maling under det. Vi har ikke varmt vann og strømmen kommer og går litt, men det er absolutt hyggelig!

Ellers føler vi oss som kjendiser. Mzungo, eller hvite mennesker er sjelden kost og vi får mange blikk og tilrop når vi tusler langs veien. Kigali er stor i utstrekning, men sentrum er veldig lite. Menneskene her er vennlige og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med byen og de som bor her.

På gjenbloggs!

Den som venter på noe godt...

Nedtellingen til 1. oktober har startet for fullt. Første innlegg kommer så fort jeg kommer meg online i Kigali!