Association Mwana Ukundwa

Association Mwana Ukundwa, eller AMU, er organsisasjonen vi jobber for her nede. AMU jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:
Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.
Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor.
Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Koret består av jentene på senteret. Nå i regntiden blir korøvelsen ofte avbrutt av et regnskyll som slår så hardt i blikktaket over oss at det er umulig å høre hva sidemannen sier. Da benytter jentene anledningen til å sove litt og så fortsetter vi når regnet har roet seg.

Torsdag: Samme som tirsdag.
Fredag: Kontorarbeid. Dvs. vente på internett.

Lørdag: Samling for barn med HIV.
Grunnet begivenheter som venting på elektrikeren, besøk av presidenten på de lokale skolene og nasjonal dugnad(!), har vi enda ikke fått oppleve en slik samling.

Ellers kan dere bare ta dere med ro hvis dere tror at det blir for mye stress her. Stressfaktoren for min del ligger i at det ikke finnes noe stress. Folk går rolig, snakker rolig og ting går generelt i et ganske annet tempo enn hjemme i Norge. Det er ikke mye man får gjort i løpet av en dag, men vi har blitt ganske vant til det nå og setter oss ikke så store mål.
Ellers alt vel!

Et dyreliv!

Den første uken i Kigali er over og den har på ingen måte vært tom for inntrykk! Vi har vært på sightseeing i byen, besøkt Genocide memorial og betalt dobbel pris for frukt og grønnsaker på markedet fordi vi er hvite, for å nevne noe. Men det er allikevel dyrene som har gjort størst inntrykk denne uken. Jeg trenger ikke vekkerklokke for hver morgen blir jeg vekket av haner som galer, det i seg selv er ganske hyggelig. Ikke fullt så hyggelig var det på onsdag da seks av disse hanene ble båret levende inn i bakgården vår for at vi skulle slakte og koke dem slik at deltakerne på en konferanse på AMU, senteret der vi jobber, skulle få lunsj. Hanene ble akkompagnert av fem jenter, et tonn poteter, en mann til å slakte hanene og en dame til å hjelpe oss. Det ble, tross i mye blod, en trivelig dag. Jentene som er på AMU er veldig søte, vi sang og lo, de hjalp oss også med å lære hva alle ingrediensene het på kinyarwanda. Men det må sies at lunsjen ikke smakte like godt når man hadde sett den i levende live for et par timer siden.

Et annet dyr som opptar mye av vår oppmerksomhet for tiden er rotten vi har i taket. Den er en ivrig krabat og løper rundt og krafser dagen lang. Først lånte vi Mama Rose sin katt ”Pussy”, og slapp den opp i taket i håp om et realt slagsmål. Da ”Pussy” kom seg hjem igjen til Mama Rose og rotten fortsatt var i taket vårt måtte vi ty til andre midler. En rottefelle etter krabbeteineprinsippet er nå lagt opp i taket. Vi venter ivrig på storfangst, men foreløpig løper den lykkelig rundt der enda.

Ellers går dagene unna. Tidsperspektivet her nede er litt annerledes enn hjemme i Norge. Alt tar minst dobbelt så lang tid, og det er ikke de store prosjektene vi får gjennomført i løpet av en dag. Det er en annerledes, men ganske behagelig måte å leve på.

Vi taztes!

Vi har landet i Kigali!

Vi har endelig kommet til ro i Kigali, etter et par dager på reise. Onsdag morgen fløy vi Oslo-Amsterdam –Kampala, Uganda. I Kampala tilbrakte vi tre dager sammen med de andre fra Act Now som skal være i Øst-Afrika. Vi besøkte blant annet ambassaden og ble bedre kjent med Strømme stiftelsens hovedkontor for Øst-Afrika. Stort sett alt i Afrika er annerledes enn i Norge, trafikken operer med ”jeg tuter, derfor har du vikeplikt”-prinsippet og på annenhver lyktestolpe henger det reklame for kurs i vektøkning og da særlig rumpe og lår – ”no side effects”.

Turen fra Kampala til Kigali skulle være en 11 timer lang busstur. Bussen så sliten ut og underveis ble vi underholdt med ugandiske musikkvideoer, såpeoperaer og en film der hendelsene kom veldig sakte og ingen oppklaring ble gitt på slutten. Men et par kilometer fra den rwandiske grensen takket radiatoren for seg. Vi ble lovet at nye ekstradeler var underveis, men etter et par timer valgte vi å fortsette reisen med taxi. Taxi = en minibuss der hver tomme med luft blir ansett som et ubrukt sete, så det ble en trang fornøyelse. Vi kom oss i hvert fall trygt frem.

Vel fremme i Kigali ble vi hentet av Mama Rose, sjefen vår, og kjørt til vårt nye hjem. Det er et lite hus i et rolig nabolag. Vi har et soverom, stue, kjøkken og bad og alt er så nymalt at du ikke kan sette noe fra deg uten at det fester seg maling under det. Vi har ikke varmt vann og strømmen kommer og går litt, men det er absolutt hyggelig!

Ellers føler vi oss som kjendiser. Mzungo, eller hvite mennesker er sjelden kost og vi får mange blikk og tilrop når vi tusler langs veien. Kigali er stor i utstrekning, men sentrum er veldig lite. Menneskene her er vennlige og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med byen og de som bor her.

På gjenbloggs!