Det er ikke fullt før det renner over Del 2

Menneskene jeg omgås med i Norge spiser som oftest når de har tid og lyst, og porsjonsstørrelsen varierer etter dagsformen og behov, slik er det ikke her i Rwanda. Mange av menneskene jeg møter her spiser når de har muligheten til det og da spiser de mye. Dette opplever jeg hver lørdag når Amu serverer mat til gruppen med HIV-smittede barn. En plastikk middagstallerken blir overfylt med ris, bønner, grønnsaker, saus og kanskje litt kjøtt i en høyde på godt over ti centimeter. Barna kaster seg over maten, og barn helt ned i fire-fem år tømmer hele tallerkenen. Skulle noen ikke spise opp alt er ikke de andre barna sene med spise opp naboens rester. Når vi har gjester på Amu som hjelper til på lørdagene får jeg alltid spørsmålet ”Er ikke dette alt for mye for et lite barn?”, men de oppdager selv at dette ikke er tilfelle. Det er ikke godt å vite når disse barna spiste sist eller får et skikkelig måltid igjen.

Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.

Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.

I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?

Siden sist

Det begynner å gå mot slutten av oppholdet her og det er på tide å begynne å høste fruktene av arbeidet vårt. Etter å ha hatt språkundervisning to timer fem dager i uken er det nå mulig for oss å, fra tid til annen, gjøre oss forstått. Så når det kommer en mann for å skifte lås i porten klarer jeg både å skjønne hvem som har sendt han, hva han skal og i tillegg småprate litt med han mens han jobber. Når det kommer en mann som utgir seg for å være søppelmann, men bare er ute etter å stjele søppelbøtten vår derimot er det norsk som fungerer best, (en tur innom Linn Siljes blogg for å få hele historien anbefales). Det skal ikke mange frasene til før folk er over seg over at mzunguene snakker lokalspråket.

Et annet sted jeg føler jeg har gjort en forskjell er i engelskundervisningen. Noen husker kanskje innlegget jeg skrev om klokken og de svært varierende prestasjonene som ble levert da vi hadde prøve. Optimistisk prøvde jeg meg med en ny runde med klokken forrige uke, uten noe særlig håp om at noen husket noe som helst. Men jentene imponerte stort. De fleste husket både hel, halv, kvart over og kvart på, og selv de som ikke skjønte noe sist hang med denne gangen. Vi har vel lært dem å lære også, for det tar mye kortere tid fra vi forklarer noe til de fleste skjønner det. Dette kom dessverre ikke til nytte da Linn Silje snurret i gang en runde bingo. Alle jentene hadde klart å tegne bingobrettet og synes det var voldsomt stas å trekke lapper og lese opp ordene høyt, men da samtlige ord var lest opp var det kun fire jenter som hadde fått tre på rad. Ordene ble derfor lest opp en gang til, og nå var det i hvert fall litt under halvparten som kunne bekrefte at de hadde fått bingo.


Vi har også hatt besøk av Fredrik og Anders fra Kampala. Det ble som en liten ferie og det var veldig hyggelig å kunne spille kortspill med flere enn to spillere. Vi viste dem hva Kigali har å by på, som ikke er stort annet enn Genocide Memorial og byen generelt. De fikk også bli med på Amu for å se hva vi driver med. Det var stor stas å få noen gutter på besøk, særlig for de som er glad i å spille fotball. Guttenes inntrykk av Kigali var at det var kaldt her og at vi helt klart hadde bedre bakst enn i Kampala.

I dag

I dag har jeg stått i en åker med utsikt over hele Kigali og store deler av Rwanda og fjernet ugress sammen en gjeng mødre med HIV. Trengte veldig liten hjelp og, for i tillegg til å kunne navnene på de fleste grønnsakene på kinyarwanda vet jeg nå også hva som faktisk er ugress. Ganske rart å tenke på at dette er en helt normal hverdag for meg. Hva har du gjort i dag?

Butare!

I ni dager har vi vært på besøk i Butare. I tillegg til å være alle verdens fleecejakkers endelige destinasjon er Butare Rwandas nest største by og landets største universitetsby. Det er også byen der AMU først startet og de har fortsatt en stor og velorganisert avdeling her. Vår oppgave var først og fremst å være til stede, besøke familier og skoler og prøve å dele noen av engelskkunnskapene våre med jentene på syopplæring. Kort sagt fungerer AMU Butare identisk med AMU i Kigali, så det var ikke så vanskelig å komme inn i rutinen, bortsett fra at arbeidsdagen ikke begynte før halv åtte noe som ga oss en halv time ekstra søvn.

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst. Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!