”Her serveres fast food, vi må bare melke kuen først”
fredag 24. april 2009
mandag 20. april 2009
Gutten med buksene på snei
Det er lite som overrasker meg lenger når det kommer til bekledning av små gutter her i Kigali. Basert på familiens økonomi går guttene ofte rundt med hull på strategiske steder i buksene, i tillegg er buksene som oftest alt for store. Det er sjelden disse små guttene går med undertøy, så for å dekke til sine edle deler holder de ofte buksen opp foran. Dette løser problemet foran, men resulterer ofte i at buksen henger langt ned på lårene bak.
Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.
Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.
Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.
Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.
mandag 6. april 2009
Memorial Week
Årets 15-års jubileum i Rwanda er ikke av det slaget man feirer med pomp og prakt. Vi er allerede inne i april, en måned som for mange rwandere er tung, 15 år etter. 7. april i år begynner Memorial Week, da er hele landet i sorg for å minnes alle som gikk bort i 1994, helt frem til 14. april. Ryktene sier at det er vanskelig for folk å stoppe strømmen av minner som blir presset på dem under denne uken, og at hele april alt i alt er en sørgemåned i dette landet.
6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.
I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.
Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:
ALDRI IGJEN!
This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.
6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.
Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.
It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:
NEVER AGAIN!
6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.
I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.
Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:
ALDRI IGJEN!
This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.
6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.
Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.
It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:
NEVER AGAIN!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
