Det er nå over to uker siden jeg kom tilbake til moderlandet og ting har begynt å falle på plass igjen. Jeg har forsøkt å ta Mor i hånden, rygget ut av norske butikker idet jeg så prisene og jeg har prøvd å snakke kinyarwanda med utallige butikkansatte, bortsett fra det har jeg holdt meg unna de største kulturflausene. De siste syv månedene har satt spor i meg, spor som jeg vil ta med meg resten av livet. Jeg har sett, opplevd og levd i en kultur som er så fjern fra min norske hverdag som overhode mulig. Jeg har lekt med barn som går en uviss fremtid i møte og fått venner som ikke eier mer enn det de står og går i. Jeg har vært heldig. Jeg føler meg utrolig velsignet som har fått lov til å bli kjent med alle de fantastiske menneskene jeg møtte i Rwanda. Jeg har sett en del av verden mange andre bare har lest om eller sett på TV, jeg har luktet, kjent og smakt på hvordan det er å leve i Rwanda. Jeg bor ikke lenger i Kigali, men minnene vil jeg ha med meg så lenge jeg lever. Jeg vil takke alle de som har vært med og gjort det mulig for meg å få denne opplevelsen, tusen hjertelig takk. Takk også til alle dere som har fulgt med på bloggen min, det er godt å høre at så mange har fulgt med.
Hanne
torsdag 14. mai 2009
fredag 24. april 2009
mandag 20. april 2009
Gutten med buksene på snei
Det er lite som overrasker meg lenger når det kommer til bekledning av små gutter her i Kigali. Basert på familiens økonomi går guttene ofte rundt med hull på strategiske steder i buksene, i tillegg er buksene som oftest alt for store. Det er sjelden disse små guttene går med undertøy, så for å dekke til sine edle deler holder de ofte buksen opp foran. Dette løser problemet foran, men resulterer ofte i at buksen henger langt ned på lårene bak.
Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.
Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.
Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.
Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.
mandag 6. april 2009
Memorial Week
Årets 15-års jubileum i Rwanda er ikke av det slaget man feirer med pomp og prakt. Vi er allerede inne i april, en måned som for mange rwandere er tung, 15 år etter. 7. april i år begynner Memorial Week, da er hele landet i sorg for å minnes alle som gikk bort i 1994, helt frem til 14. april. Ryktene sier at det er vanskelig for folk å stoppe strømmen av minner som blir presset på dem under denne uken, og at hele april alt i alt er en sørgemåned i dette landet.
6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.
I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.
Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:
ALDRI IGJEN!
This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.
6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.
Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.
It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:
NEVER AGAIN!
6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.
I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.
Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:
ALDRI IGJEN!
This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.
6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.
Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.
It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:
NEVER AGAIN!
søndag 29. mars 2009
Det er ikke fullt før det renner over Del 2
Menneskene jeg omgås med i Norge spiser som oftest når de har tid og lyst, og porsjonsstørrelsen varierer etter dagsformen og behov, slik er det ikke her i Rwanda. Mange av menneskene jeg møter her spiser når de har muligheten til det og da spiser de mye. Dette opplever jeg hver lørdag når Amu serverer mat til gruppen med HIV-smittede barn. En plastikk middagstallerken blir overfylt med ris, bønner, grønnsaker, saus og kanskje litt kjøtt i en høyde på godt over ti centimeter. Barna kaster seg over maten, og barn helt ned i fire-fem år tømmer hele tallerkenen. Skulle noen ikke spise opp alt er ikke de andre barna sene med spise opp naboens rester. Når vi har gjester på Amu som hjelper til på lørdagene får jeg alltid spørsmålet ”Er ikke dette alt for mye for et lite barn?”, men de oppdager selv at dette ikke er tilfelle. Det er ikke godt å vite når disse barna spiste sist eller får et skikkelig måltid igjen.
Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.
Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.
I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?
Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.
Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.
I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?
onsdag 18. mars 2009
Siden sist
Det begynner å gå mot slutten av oppholdet her og det er på tide å begynne å høste fruktene av arbeidet vårt. Etter å ha hatt språkundervisning to timer fem dager i uken er det nå mulig for oss å, fra tid til annen, gjøre oss forstått. Så når det kommer en mann for å skifte lås i porten klarer jeg både å skjønne hvem som har sendt han, hva han skal og i tillegg småprate litt med han mens han jobber. Når det kommer en mann som utgir seg for å være søppelmann, men bare er ute etter å stjele søppelbøtten vår derimot er det norsk som fungerer best, (en tur innom Linn Siljes blogg for å få hele historien anbefales). Det skal ikke mange frasene til før folk er over seg over at mzunguene snakker lokalspråket.
Et annet sted jeg føler jeg har gjort en forskjell er i engelskundervisningen. Noen husker kanskje innlegget jeg skrev om klokken og de svært varierende prestasjonene som ble levert da vi hadde prøve. Optimistisk prøvde jeg meg med en ny runde med klokken forrige uke, uten noe særlig håp om at noen husket noe som helst. Men jentene imponerte stort. De fleste husket både hel, halv, kvart over og kvart på, og selv de som ikke skjønte noe sist hang med denne gangen. Vi har vel lært dem å lære også, for det tar mye kortere tid fra vi forklarer noe til de fleste skjønner det. Dette kom dessverre ikke til nytte da Linn Silje snurret i gang en runde bingo. Alle jentene hadde klart å tegne bingobrettet og synes det var voldsomt stas å trekke lapper og lese opp ordene høyt, men da samtlige ord var lest opp var det kun fire jenter som hadde fått tre på rad. Ordene ble derfor lest opp en gang til, og nå var det i hvert fall litt under halvparten som kunne bekrefte at de hadde fått bingo.
Vi har også hatt besøk av Fredrik og Anders fra Kampala. Det ble som en liten ferie og det var veldig hyggelig å kunne spille kortspill med flere enn to spillere. Vi viste dem hva Kigali har å by på, som ikke er stort annet enn Genocide Memorial og byen generelt. De fikk også bli med på Amu for å se hva vi driver med. Det var stor stas å få noen gutter på besøk, særlig for de som er glad i å spille fotball. Guttenes inntrykk av Kigali var at det var kaldt her og at vi helt klart hadde bedre bakst enn i Kampala.
Et annet sted jeg føler jeg har gjort en forskjell er i engelskundervisningen. Noen husker kanskje innlegget jeg skrev om klokken og de svært varierende prestasjonene som ble levert da vi hadde prøve. Optimistisk prøvde jeg meg med en ny runde med klokken forrige uke, uten noe særlig håp om at noen husket noe som helst. Men jentene imponerte stort. De fleste husket både hel, halv, kvart over og kvart på, og selv de som ikke skjønte noe sist hang med denne gangen. Vi har vel lært dem å lære også, for det tar mye kortere tid fra vi forklarer noe til de fleste skjønner det. Dette kom dessverre ikke til nytte da Linn Silje snurret i gang en runde bingo. Alle jentene hadde klart å tegne bingobrettet og synes det var voldsomt stas å trekke lapper og lese opp ordene høyt, men da samtlige ord var lest opp var det kun fire jenter som hadde fått tre på rad. Ordene ble derfor lest opp en gang til, og nå var det i hvert fall litt under halvparten som kunne bekrefte at de hadde fått bingo.
Vi har også hatt besøk av Fredrik og Anders fra Kampala. Det ble som en liten ferie og det var veldig hyggelig å kunne spille kortspill med flere enn to spillere. Vi viste dem hva Kigali har å by på, som ikke er stort annet enn Genocide Memorial og byen generelt. De fikk også bli med på Amu for å se hva vi driver med. Det var stor stas å få noen gutter på besøk, særlig for de som er glad i å spille fotball. Guttenes inntrykk av Kigali var at det var kaldt her og at vi helt klart hadde bedre bakst enn i Kampala.
fredag 6. mars 2009
I dag
I dag har jeg stått i en åker med utsikt over hele Kigali og store deler av Rwanda og fjernet ugress sammen en gjeng mødre med HIV. Trengte veldig liten hjelp og, for i tillegg til å kunne navnene på de fleste grønnsakene på kinyarwanda vet jeg nå også hva som faktisk er ugress. Ganske rart å tenke på at dette er en helt normal hverdag for meg. Hva har du gjort i dag?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
