Association Mwana Ukundwa

Association Mwana Ukundwa, eller AMU, er organsisasjonen vi jobber for her nede. AMU jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:
Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.
Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor.
Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Koret består av jentene på senteret. Nå i regntiden blir korøvelsen ofte avbrutt av et regnskyll som slår så hardt i blikktaket over oss at det er umulig å høre hva sidemannen sier. Da benytter jentene anledningen til å sove litt og så fortsetter vi når regnet har roet seg.

Torsdag: Samme som tirsdag.
Fredag: Kontorarbeid. Dvs. vente på internett.

Lørdag: Samling for barn med HIV.
Grunnet begivenheter som venting på elektrikeren, besøk av presidenten på de lokale skolene og nasjonal dugnad(!), har vi enda ikke fått oppleve en slik samling.

Ellers kan dere bare ta dere med ro hvis dere tror at det blir for mye stress her. Stressfaktoren for min del ligger i at det ikke finnes noe stress. Folk går rolig, snakker rolig og ting går generelt i et ganske annet tempo enn hjemme i Norge. Det er ikke mye man får gjort i løpet av en dag, men vi har blitt ganske vant til det nå og setter oss ikke så store mål.
Ellers alt vel!