Butare!

I ni dager har vi vært på besøk i Butare. I tillegg til å være alle verdens fleecejakkers endelige destinasjon er Butare Rwandas nest største by og landets største universitetsby. Det er også byen der AMU først startet og de har fortsatt en stor og velorganisert avdeling her. Vår oppgave var først og fremst å være til stede, besøke familier og skoler og prøve å dele noen av engelskkunnskapene våre med jentene på syopplæring. Kort sagt fungerer AMU Butare identisk med AMU i Kigali, så det var ikke så vanskelig å komme inn i rutinen, bortsett fra at arbeidsdagen ikke begynte før halv åtte noe som ga oss en halv time ekstra søvn.

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst. Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!