Det er ikke fullt før det renner over Del 2

Menneskene jeg omgås med i Norge spiser som oftest når de har tid og lyst, og porsjonsstørrelsen varierer etter dagsformen og behov, slik er det ikke her i Rwanda. Mange av menneskene jeg møter her spiser når de har muligheten til det og da spiser de mye. Dette opplever jeg hver lørdag når Amu serverer mat til gruppen med HIV-smittede barn. En plastikk middagstallerken blir overfylt med ris, bønner, grønnsaker, saus og kanskje litt kjøtt i en høyde på godt over ti centimeter. Barna kaster seg over maten, og barn helt ned i fire-fem år tømmer hele tallerkenen. Skulle noen ikke spise opp alt er ikke de andre barna sene med spise opp naboens rester. Når vi har gjester på Amu som hjelper til på lørdagene får jeg alltid spørsmålet ”Er ikke dette alt for mye for et lite barn?”, men de oppdager selv at dette ikke er tilfelle. Det er ikke godt å vite når disse barna spiste sist eller får et skikkelig måltid igjen.

Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.

Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.

I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?