Dagene har blitt til hverdager her i Kigali, og ting overrasker oss ikke like mye som de gjorde i begynnelsen av oppholdet vårt. Rwandas lengste skoleferie har akkurat begynt og AMU fylles daglig opp av barn som til vanlig går på skolen, men som nå driver med ferieaktiviteter slik som sang, dans og sport. Programmet vårt fortsetter som normalt bortsett fra at vi ikke er på besøk på onsdagene og de siste tre fredagene har vi hatt besøk på AMU og barna har stilt opp med det beste de har av sang og underholdning. Forrige uke ble det også arrangert HIV-tester på AMU. Barn og ungdom møtte opp for å la seg teste. Jeg vet ikke hvor mange tester som ble gjort, men i følge helsepersonellet som foretok testene var det seks personer som fikk dårlige nyheter. Vi var der da en del av barna fikk vite testresultatene, og det var ganske rart å se på køen med barn og vite at livene til noen av dem kunne bli forandret for alltid.

Vi er blitt invitert i bryllup i begynnelsen av desember, noe jeg tydeligvis må ta som et hint. Jeg fortalte en gruppe med Hiv-smittede mødre at jeg var 23 år og ugift, og dette synes de tydeligvis var ganske sært. Det manglet ikke på tilbud om gifteklare sønner eller brødre. Jeg prøvde høflig å si at familien min i Norge ikke ville like at jeg giftet og bosatte meg i Rwanda, men det var ikke noe problem, disse guttene kunne godt flytte til Norge. Å gå ut å spise kan også være en prøvelse. Det er stort sett menn som er ute, og de vil veldig gjerne invitere oss over eller sette seg ved bordet vårt. De prøver å fortelle oss at Rwanda er et fritt land der man er fri til å sette seg ned på et bord med andre, om denne friheten også betyr at man kan takke nei har vi ikke helt klart å finne ut av enda.

Ellers har vi den siste uken måtte forklare en fjorten år gammel jente at hun dessverre ikke kunne sove hos oss, men at hun måtte gå hjem. Når vi da vet at hun verken har mor eller far og bor hos noen slektninger hun tydeligvis ikke går helt overens med gjør det ikke oppgaven noe lettere. Heldigvis har AMU et stort støtteapparat, og vi noen er på saken for å finne ut hva som er galt.

Jeg burde vel skrive noen linjer om konflikten i Kongo. Problemet er bare at jeg vet så godt som ingenting. Ingen i Kigali ser ut til å bry seg om det som skjer bare noen få timer unna. Konklusjonen er i hvert fall at vi er trygge og at vi ikke ser noe til det dere ser på nyhetene hjemme. Skulle det utvikle seg er vi i trygge hender, så det er ingen grunn til bekymring.

Ni aho mu kanya!