Gutten med buksene på snei

Det er lite som overrasker meg lenger når det kommer til bekledning av små gutter her i Kigali. Basert på familiens økonomi går guttene ofte rundt med hull på strategiske steder i buksene, i tillegg er buksene som oftest alt for store. Det er sjelden disse små guttene går med undertøy, så for å dekke til sine edle deler holder de ofte buksen opp foran. Dette løser problemet foran, men resulterer ofte i at buksen henger langt ned på lårene bak.

Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.

Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.