Butare!

I ni dager har vi vært på besøk i Butare. I tillegg til å være alle verdens fleecejakkers endelige destinasjon er Butare Rwandas nest største by og landets største universitetsby. Det er også byen der AMU først startet og de har fortsatt en stor og velorganisert avdeling her. Vår oppgave var først og fremst å være til stede, besøke familier og skoler og prøve å dele noen av engelskkunnskapene våre med jentene på syopplæring. Kort sagt fungerer AMU Butare identisk med AMU i Kigali, så det var ikke så vanskelig å komme inn i rutinen, bortsett fra at arbeidsdagen ikke begynte før halv åtte noe som ga oss en halv time ekstra søvn.

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst. Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!

Safari!

Andre omgang Sagavollstudenter har akkurat forlatt Rwanda etter en ukes besøk, og de skuffet ikke! Denne gruppen har hovedansvaret for at hele skolen skal samle inn penger til AMU og de var i Afrika først og fremst for å lære mer om hva vi driver med. De fikk være med på det meste av det vi gjør til daglig: hjemmebesøk, skolebesøk og mye undervisning, sang og dans av alle slag. Men best av alt: de tok oss med på safari!

Selv var jeg redd for å skru opp forventningene til Akagera National Park. Rwanda er ikke kjent som safariland nummer en, og jeg var skeptisk til hva vi egentlig kom til å se. Men jeg ble ikke skuffet. Vi fikk se sjiraffer, sebraer, bøffel, antiloper, (av typen impalaer), flodhest, bavianer og et hav av fugler. Elefanten er vanligvis en sjenert type, men da de hørte det kom norgesbesøk valgte de også å vise seg frem. For en dag! Som nevnt tidligere har jeg fått klar beskjed fra Kristian om at jeg ikke er velkommen hjem før jeg har sett noen dyr. Regner med at jeg har mer enn fylt opp kvoten nå, og at han vil ta meg imot med åpne armer.

I frykt for å glemme å oppleve dyrene og bare ta bilder ble ikke alle dyrene korrekt dokumentert, men jeg sitter i hvert fall igjen med noen bra bilder samt bilder av en del trær og busker som det visstnok er noen elefanter bak.


Så takk til Prosjekt Rwanda fra Sagavoll for en veldig hyggelig uke! Deres selskap, i tillegg til deres etterlatte knekkebrød og norske jenteblader ble satt veldig stor pris på. Lykke til med prosjektuken i april og ikke nøl med å ta kontakt hvis det er noe dere lurer på eller glemte å spørre om mens dere var her.

Jeg bryr meg, men jeg må jo leve også

Et av mine mål for 2009 var å skrive flere seriøse blogginnlegg, men det er et mål jeg rett og slett ikke klarer å nå. Jeg trives utrolig godt her i Kigali og fra tid til annen skjer det pussige ting, det er som oftest disse tingene jeg forteller om her på bloggen. Men hver dag møter jeg en verden totalt forskjellig fra min egen. Daglig møter jeg mennesker som har mistet deler av eller hele familien sin, daglig møter jeg mennesker som knapt har råd til å overleve og daglig møter jeg et helt folk som har overlevd et grusomt folkemord. Men jeg kan ikke sette meg ned og gråte over det. Her og nå gjør jeg mer nytte for meg ved å smile, spøke og leke med menneskene jeg jobber med og møter. Når vi besøker en familie som får støtte fra AMU er ikke min jobb å komme dit for å synes synd på dem, men å prate med dem og se at de har det bra, tross alt.

Samtidig tror jeg det er en form for forsvarsmekanisme for min egen del. Jeg kan rett og slett ikke ta innover meg alt jeg opplever her, det er rett og slett for mye. Her og nå fokuserer jeg på alt det positive som skjer rundt meg. Og det må sies om rwandere generelt, ingen kan ta fra dem optimisme og godt humør. Alt jeg opplever setter spor og historiene vil komme når jeg får alt litt på avstand, så får dere heller holde ut med blogginnlegg om mobiltelefonen min og rotten i taket så lenge.

Heldigvis bor og jobber jeg med en som deler samme innstilling som meg. Linn Silje og jeg koser oss og tuller med hverandre og menneskene vi møter. Linn Silje er allikevel flinkere enn meg til å sette ord på ting vi opplever. En tur innom bloggen hennes kan absolutt anbefales!

Det er ikke fullt før det renner over

En gang i blant spanderer Linn Silje og jeg på oss 15 norske kroner for å spise lunsj på buffet. Prinsippet er enkelt: du får en tallerken, den kan du fylle så full du vil og du kan kun forsyne deg en gang. Ikke langt hjemmefra ligger det en restaurant som har en slik buffet og det er som oftest hit vi går. Her bruker de det vi kan kategorisere som en gjennomsnittlig norsk frokosttallerken, og det kan bli ganske bra topp på disse tallerkenene. Men det var først da vi besøkte et nytt sted at jeg for alvor fikk se hvilke ingeniører rwandere er når det kommer til stabling av mat. I tillegg til suppe til forrett opererte denne restauranten med reale middagstallerkener, men dette stoppet på ingen måte folk fra å lesse på. Det er vanskelig å forklare med ord hvor mye mat det egentlig er plass til på en enkelt tallerken, men jeg skal prøve. Gjennomsnittsgjesten har mat i et minst ti centimeter tykt lag på tallerkenen, og dette er ikke en klassisk pyramideformet haug man ser på norske buffeter, men de holder jevn høyde over hele tallerkenen. Ris, bønner, spinat, kjøtt, salat, saus og andre herligheter blir most sammen i en kulinarisk kombinasjon. I tillegg er det veldig praktisk med spagetti, for den kan faktisk henge ned på siden av tallerkenen og da får du mer plass til annen mat oppå tallerkenflaten. Til dessert kommer rosinen i pølsen, (vet du kommer til å like dette Mor), bananene. Riktignok er det små bananer, men det stopper ikke enkelte fra å ta både to og tre. Med tanke på at folk flest ikke spiser frokost her nede og at dette ofte er dagens eneste måltid kan man forstå stablingen, men det stopper ikke meg fra å bli nesegrus imponert!


Denne kjekke unge herremannen satt seg ned på samme bord som Linn Silje og meg. For sikkerhets skyld valgte han å spise med hendene. Mer også, han er på ingen måte en av de grådigste gjestene.

Et lite stykke Norge

Forrige uke hadde vi besøk av 16 herlige nordmenn fra Sagavoll Folkehøgskole her i Kigali. De utgjorde linjen Safari IF som, så vidt jeg kunne forstå, drev mest med safari og litt interkulturell forståelse. De hadde satt av en hel uke i Kigali, og det var herlig å snakke norsk med noen andre enn Linn Silje. Sammen med dem var vi turister i en uke. Det var først da jeg oppdaget hvor lite Linn Silje og jeg egentlig har vært rundt forbi. Vi fikk i hvert fall med oss de viktigste turiststedene rundt Kigali deriblant noen veldig sterke minnesteder etter folkemordet i 1994, (Linn Silje har et mer utfyllende referat fra disse stedene, så jeg anbefaler dere å ta en titt på bloggen hennes).

Vi fikk også vist Sagavollstudentene hva vi driver med til vanlig. De fikk prøvd seg på arbeid i åkeren, vært med på lørdagssamling med barna med HIV, noen fikk besøkt familier og skoler og noen fikk prøvd seg som engelsklærere, (det siste var Linn Silje og jeg veldig fornøyd med da vi begynner å gå litt tom for ideer på undervisningsfronten). I tillegg fikk flere av dem med seg en afrikansk fotballkamp og noen fikk fylt opp bagasjen med obligatoriske suvenirer.

En utrolig hyggelig uke var det i hvert fall og det var litt stas å være kjentmann som både kunne litt av lokalspråket samt bevegelsene til de lokale dansene. Neste uke kommer en ny gjeng fra samme skole, så det er ikke mangel på nordmenn i Kigali for tiden!






Kjære alle Safarister fra Sagavoll
Her kommer teksten til en av AMUs store slagere som lovet. Regner med at dere husker melodi og bevegelser. Takk for besøket og velkommen igjen!

Nta wundi wasa na Yesu
Nta wundi wasa nawe
(2 ganger)

Nashakashatse hose, hose
Narebarebye hose, hose
Nazungurutse hose, hose
Nta wundi wasa nawe

(Fritt oversatt til norsk:
Det finnes ingen lik Jesus
Det finnes ingen lik deg

Jeg lette overalt, overalt
Jeg så overalt, overalt
Jeg snudde meg rundt overalt, overalt
Det finnes ingen lik deg)

Class of 2009

Et nytt skoleår har akkurat begynt her i Rwanda og vi fant fort ut at dette var høysesongen for produsering av falske vitnemål. I håp om å få bytte over til en bedre skole fyltes internettkafeene med håpefulle studenter som produserte vitnemål på løpende bånd. Etter litt trekking i våre sosiale tråder fant vi også frem til en gutt som tydeligvis var ekspert på området, og som Linn Silje og jeg tenkte, et vitnemål ekstra er da aldri dumt. For å si det sånn, det tok ikke mange dager før jeg selv satt med et vitnemål fra Lycee de Kicukiro. På årsbasis var jeg best i klassen og mine prestasjoner var særlig imponerende innen fag som matte, fysikk og teknisk tegning, godt over gjennomsnittet lå jeg også når det kom til kinyarwanda, religion og afrikansk historie. At dette skal på veggen i glass og ramme når jeg kommer hjem er det i hvert fall ingen tvil om og hvis ikke Linn Silje kommer inn på medisin i Norge nå gjør hun det aldri!

(Jeg vil gjerne få informere om at jeg tar ene og alene ansvaret for de handlinger det referer til i dette innlegget, de er ikke assosiert med mitt samarbeid med Strømmestiftelsen og følger på ingen måte deres policy når det kommer til anskaffelse av illegale dokumenter)

100 dager igjen

Nå er det rundt hundre dager igjen av mitt opphold her i Kigali. Jeg tenkte derfor at det var på tide å gjøre en oppsummering av noen av tingene jeg har gjort og noe av det som jeg forhåpentlig får gjort i løpet av de neste 100 dagene.

Ting jeg har gjort siden 1. oktober:

- Jeg har konstant hatt minst et menneske i nærheten av meg selv
- Jeg har levd over to døgn uten strøm
- Jeg har slaktet en hane
- Jeg har forsøkt å lære meg kinyarwanda
- Jeg har vasket samtlige av klærne mine for hånd
- Jeg har møtt mange flotte mennesker
- Jeg har innsett at papaya ikke er en god frukt
- Jeg har, til sammen, brukt evig mye tid på å se på at vannet i vannkokeren skal koke
- Jeg har sittet syv timer og ventet på at Sean Paul skulle komme på scenen
- Jeg har spilt mengder av kabal mens jeg har ventet på internett
- Jeg har sunget for mange Westlife-sanger
- Jeg har nesten utelukkende spist halalmat
- Jeg har feiret jul på en strand
- Jeg har nynnet meg gjennom mang en korøvelse på kinyarwanda
- Jeg har kommet med forslag til effektivisering av arbeidsrutiner og blitt sett rart på
- Jeg har, i mangel på vann, satt ut alt vi hadde av kopper og kar i håp om å fange regnvann
- Jeg har besøkt en flykningerleir
- Jeg har oppdaget hvor intimgrensen min går, og når den er ti centimeter over
- Jeg har besøkt mennesker som eier så godt som ingenting
- Jeg har fått uttallige tilbud om giftemål

Ting jeg håper å få gjort de neste 100 dagene:

- Se noen dyr, (for ikke lov av Kristian å komme hjem før jeg har gjort det)
- Lære meg minst en sang på kinyarwanda skikkelig, (og ikke bare ordlyden)
- Klare å legge meg etter klokken ni minst en gang i uken
- Lage en middag uten å si: ”dette er ikke akkurat noen klassiker”
- Komme meg gjennom samtlige retter på menyen på stamkafeen vår
- Kjøpe noen flere suvenirer, (kommer meg aldri til Linn Siljes nivå, men jeg kan jo prøve)
- Prate mer med menneskene jeg møter, (etter hvert som språket går lettere)
- Jobbe som innkaster på en minibuss en dag
- Lære minst en av jentene på AMU klokken på engelsk
- Selge kjeks og sukkertøy fra en pappkasse på busstoppet i Kigali
- Føle at jeg gjør en forskjell
- Skrive flere seriøse blogginnlegg