Hannes Rwanda

Hjemme igjen

2009-05-14T08:58:00.000-07:00

Det er nå over to uker siden jeg kom tilbake til moderlandet og ting har begynt å falle på plass igjen. Jeg har forsøkt å ta Mor i hånden, rygget ut av norske butikker idet jeg så prisene og jeg har prøvd å snakke kinyarwanda med utallige butikkansatte, bortsett fra det har jeg holdt meg unna de største kulturflausene. De siste syv månedene har satt spor i meg, spor som jeg vil ta med meg resten av livet. Jeg har sett, opplevd og levd i en kultur som er så fjern fra min norske hverdag som overhode mulig. Jeg har lekt med barn som går en uviss fremtid i møte og fått venner som ikke eier mer enn det de står og går i. Jeg har vært heldig. Jeg føler meg utrolig velsignet som har fått lov til å bli kjent med alle de fantastiske menneskene jeg møtte i Rwanda. Jeg har sett en del av verden mange andre bare har lest om eller sett på TV, jeg har luktet, kjent og smakt på hvordan det er å leve i Rwanda. Jeg bor ikke lenger i Kigali, men minnene vil jeg ha med meg så lenge jeg lever. Jeg vil takke alle de som har vært med og gjort det mulig for meg å få denne opplevelsen, tusen hjertelig takk. Takk også til alle dere som har fulgt med på bloggen min, det er godt å høre at så mange har fulgt med.

Hanne

Ukens blinkskudd

2009-04-24T01:08:00.000-07:00

”Her serveres fast food, vi må bare melke kuen først”

Gutten med buksene på snei

2009-04-20T02:35:00.000-07:00

Det er lite som overrasker meg lenger når det kommer til bekledning av små gutter her i Kigali. Basert på familiens økonomi går guttene ofte rundt med hull på strategiske steder i buksene, i tillegg er buksene som oftest alt for store. Det er sjelden disse små guttene går med undertøy, så for å dekke til sine edle deler holder de ofte buksen opp foran. Dette løser problemet foran, men resulterer ofte i at buksen henger langt ned på lårene bak.

Forrige lørdag holdt vi en kamerat med selskap mens han jobbet i en av de lokale butikkene. Forbi kom det flere gutter med halvveis påkledning, men alle hadde buksene på. Det vil si, alle unntatt en. Litt utover ettermiddagen kom det en gutt tuslende alene. Buksene hans hang på ingen måte på, til tross for at han hadde et kraftig belte spent rundt livet. En av de andre butikkansatte og jeg ville hjelpe gutten og fant ut at mye av problemet lå i at beltet var beregnet på en litt kraftig, voksen mann og ikke en gutt på seks år. Det gikk også ganske fort opp for meg at det er vanskelig å få en bukse til å henge på når kroppen generelt er liten og tynn, mens magen står ut som en ballong. Buksen sklir automatisk ned fra magen, og derfra er det kort vei til full blotting. Vi fikk i hvert fall tatt av han beltet, laget nye hull og klippet bort rundt halvparten av det og satt det tilbake på plass. Men da dukket problemet vi ikke hadde forutsett opp. Gutten visste ikke hvordan et belte fungerer, han hadde ikke sjans til å få av seg buksen igjen. Vi satt derfor i gang et lynkurs i enkel åpning og lukking av beltespenne. Gutten skjønte etter hvert poenget, takket og bukket og tuslet av gårde med halve beltet i hånden. Buksene hang fortsatt på snei, men de dekket i hvert fall de viktigste delene en bukse er ment å skulle dekke.

Sønnen til Claire, en av de ansatte på AMU, demonstrerer ”Holde buksen oppe foran, men ikke bak”-teknikken.

Memorial Week

2009-04-06T23:20:00.001-07:00

Årets 15-års jubileum i Rwanda er ikke av det slaget man feirer med pomp og prakt. Vi er allerede inne i april, en måned som for mange rwandere er tung, 15 år etter. 7. april i år begynner Memorial Week, da er hele landet i sorg for å minnes alle som gikk bort i 1994, helt frem til 14. april. Ryktene sier at det er vanskelig for folk å stoppe strømmen av minner som blir presset på dem under denne uken, og at hele april alt i alt er en sørgemåned i dette landet.

6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.

I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.

Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:

ALDRI IGJEN!

This year's 15 years anniversary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many Rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours say that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.

6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.

Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.

It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the Rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:

NEVER AGAIN!

Det er ikke fullt før det renner over Del 2

2009-03-29T01:41:00.000-07:00

Menneskene jeg omgås med i Norge spiser som oftest når de har tid og lyst, og porsjonsstørrelsen varierer etter dagsformen og behov, slik er det ikke her i Rwanda. Mange av menneskene jeg møter her spiser når de har muligheten til det og da spiser de mye. Dette opplever jeg hver lørdag når Amu serverer mat til gruppen med HIV-smittede barn. En plastikk middagstallerken blir overfylt med ris, bønner, grønnsaker, saus og kanskje litt kjøtt i en høyde på godt over ti centimeter. Barna kaster seg over maten, og barn helt ned i fire-fem år tømmer hele tallerkenen. Skulle noen ikke spise opp alt er ikke de andre barna sene med spise opp naboens rester. Når vi har gjester på Amu som hjelper til på lørdagene får jeg alltid spørsmålet ”Er ikke dette alt for mye for et lite barn?”, men de oppdager selv at dette ikke er tilfelle. Det er ikke godt å vite når disse barna spiste sist eller får et skikkelig måltid igjen.

Det eneste problemet for min del er når barna har fått mat og det er på tide for oss i kjøkkengruppen å spise. Mødrene som hjelper til er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra og fyller derfor opp en porsjon til meg som kunne mettet både meg og fire andre nordmenn. Jeg har allikevel klart å finne en løsning på problemet. Jeg gir min porsjon videre til en av de mannlige ansatte som takker og bukker, og tar en ny tallerken og forsyner meg selv med en mer passelig porsjon. Dette skjer til stor forlystelse for resten av kjøkkengruppen som ler av meg og spør om jeg er en baby. Denne muligheten til å snike meg unna fikk jeg ikke sist fredag.

Koret på Amu, som består av jentene som går i syopplæring pluss noen ansatte, skulle synge et par sanger i en kirke i nærheten fredag ettermiddag. I og med at jentene ikke hadde tid til å dra hjem å spise ble det laget mat på Amu, ris og grønnsaker med bønner. Da jeg var innom for å se til jentene som laget mat spurte jeg hva som var i de fire store kjelene de kokte i, (en kjele er på størrelse med en middels vaskebalje). Da de svarte at en var saus og tre var ris begynte det å ane meg at dette kunne bli mye mat. Uansett, jeg fortsatte med mitt og kom ikke til bords før maten var servert. Tallerkenen som møtte meg var så full at det er vanskelig å beskrive med ord eller bilder. Etter mine beregninger var haugen med mat så vidt mindre enn mitt eget hode. Jeg hadde ikke spist siden frokost, men var ikke i nærheten av å kunne spise opp alt sammen. Dette var ikke noe problem, jentene som satt rundt meg tok gladelig litt ekstra ris. Det hele ble avsluttet med en kopp te som var rundt to deler te en del sukker. Da Linn Silje og jeg var mer enn stappmette og skulle rydde bort tallerkenene våre fant vi noen av jentene stående i en krok og kaste seg over restene.

I tillegg til at dette gjør meg veldig fascinert og gir meg en smule magetrøbbel, får det meg også til å spørre meg selv, hva spiser disse menneskene til vanlig? Hvis et lite barn klarer å spise en porsjon på størrelse med en halv fotball hvor sultne er de egentlig da? Og hvor mye/lite har de spist den siste uken?

Siden sist

2009-03-18T23:41:00.000-07:00

Det begynner å gå mot slutten av oppholdet her og det er på tide å begynne å høste fruktene av arbeidet vårt. Etter å ha hatt språkundervisning to timer fem dager i uken er det nå mulig for oss å, fra tid til annen, gjøre oss forstått. Så når det kommer en mann for å skifte lås i porten klarer jeg både å skjønne hvem som har sendt han, hva han skal og i tillegg småprate litt med han mens han jobber. Når det kommer en mann som utgir seg for å være søppelmann, men bare er ute etter å stjele søppelbøtten vår derimot er det norsk som fungerer best, (en tur innom Linn Siljes blogg for å få hele historien anbefales). Det skal ikke mange frasene til før folk er over seg over at mzunguene snakker lokalspråket.

Et annet sted jeg føler jeg har gjort en forskjell er i engelskundervisningen. Noen husker kanskje innlegget jeg skrev om klokken og de svært varierende prestasjonene som ble levert da vi hadde prøve. Optimistisk prøvde jeg meg med en ny runde med klokken forrige uke, uten noe særlig håp om at noen husket noe som helst. Men jentene imponerte stort. De fleste husket både hel, halv, kvart over og kvart på, og selv de som ikke skjønte noe sist hang med denne gangen. Vi har vel lært dem å lære også, for det tar mye kortere tid fra vi forklarer noe til de fleste skjønner det. Dette kom dessverre ikke til nytte da Linn Silje snurret i gang en runde bingo. Alle jentene hadde klart å tegne bingobrettet og synes det var voldsomt stas å trekke lapper og lese opp ordene høyt, men da samtlige ord var lest opp var det kun fire jenter som hadde fått tre på rad. Ordene ble derfor lest opp en gang til, og nå var det i hvert fall litt under halvparten som kunne bekrefte at de hadde fått bingo.

Vi har også hatt besøk av Fredrik og Anders fra Kampala. Det ble som en liten ferie og det var veldig hyggelig å kunne spille kortspill med flere enn to spillere. Vi viste dem hva Kigali har å by på, som ikke er stort annet enn Genocide Memorial og byen generelt. De fikk også bli med på Amu for å se hva vi driver med. Det var stor stas å få noen gutter på besøk, særlig for de som er glad i å spille fotball. Guttenes inntrykk av Kigali var at det var kaldt her og at vi helt klart hadde bedre bakst enn i Kampala.

I dag

2009-03-06T05:54:00.000-08:00

I dag har jeg stått i en åker med utsikt over hele Kigali og store deler av Rwanda og fjernet ugress sammen en gjeng mødre med HIV. Trengte veldig liten hjelp og, for i tillegg til å kunne navnene på de fleste grønnsakene på kinyarwanda vet jeg nå også hva som faktisk er ugress. Ganske rart å tenke på at dette er en helt normal hverdag for meg. Hva har du gjort i dag?

Butare!

2009-03-04T00:08:00.000-08:00

I ni dager har vi vært på besøk i Butare. I tillegg til å være alle verdens fleecejakkers endelige destinasjon er Butare Rwandas nest største by og landets største universitetsby. Det er også byen der AMU først startet og de har fortsatt en stor og velorganisert avdeling her. Vår oppgave var først og fremst å være til stede, besøke familier og skoler og prøve å dele noen av engelskkunnskapene våre med jentene på syopplæring. Kort sagt fungerer AMU Butare identisk med AMU i Kigali, så det var ikke så vanskelig å komme inn i rutinen, bortsett fra at arbeidsdagen ikke begynte før halv åtte noe som ga oss en halv time ekstra søvn.

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst. Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!

Safari!

2009-02-22T03:51:00.000-08:00

Andre omgang Sagavollstudenter har akkurat forlatt Rwanda etter en ukes besøk, og de skuffet ikke! Denne gruppen har hovedansvaret for at hele skolen skal samle inn penger til AMU og de var i Afrika først og fremst for å lære mer om hva vi driver med. De fikk være med på det meste av det vi gjør til daglig: hjemmebesøk, skolebesøk og mye undervisning, sang og dans av alle slag. Men best av alt: de tok oss med på safari!

Selv var jeg redd for å skru opp forventningene til Akagera National Park. Rwanda er ikke kjent som safariland nummer en, og jeg var skeptisk til hva vi egentlig kom til å se. Men jeg ble ikke skuffet. Vi fikk se sjiraffer, sebraer, bøffel, antiloper, (av typen impalaer), flodhest, bavianer og et hav av fugler. Elefanten er vanligvis en sjenert type, men da de hørte det kom norgesbesøk valgte de også å vise seg frem. For en dag! Som nevnt tidligere har jeg fått klar beskjed fra Kristian om at jeg ikke er velkommen hjem før jeg har sett noen dyr. Regner med at jeg har mer enn fylt opp kvoten nå, og at han vil ta meg imot med åpne armer.

I frykt for å glemme å oppleve dyrene og bare ta bilder ble ikke alle dyrene korrekt dokumentert, men jeg sitter i hvert fall igjen med noen bra bilder samt bilder av en del trær og busker som det visstnok er noen elefanter bak.

Så takk til Prosjekt Rwanda fra Sagavoll for en veldig hyggelig uke! Deres selskap, i tillegg til deres etterlatte knekkebrød og norske jenteblader ble satt veldig stor pris på. Lykke til med prosjektuken i april og ikke nøl med å ta kontakt hvis det er noe dere lurer på eller glemte å spørre om mens dere var her.

Jeg bryr meg, men jeg må jo leve også

2009-02-17T09:24:00.001-08:00

Et av mine mål for 2009 var å skrive flere seriøse blogginnlegg, men det er et mål jeg rett og slett ikke klarer å nå. Jeg trives utrolig godt her i Kigali og fra tid til annen skjer det pussige ting, det er som oftest disse tingene jeg forteller om her på bloggen. Men hver dag møter jeg en verden totalt forskjellig fra min egen. Daglig møter jeg mennesker som har mistet deler av eller hele familien sin, daglig møter jeg mennesker som knapt har råd til å overleve og daglig møter jeg et helt folk som har overlevd et grusomt folkemord. Men jeg kan ikke sette meg ned og gråte over det. Her og nå gjør jeg mer nytte for meg ved å smile, spøke og leke med menneskene jeg jobber med og møter. Når vi besøker en familie som får støtte fra AMU er ikke min jobb å komme dit for å synes synd på dem, men å prate med dem og se at de har det bra, tross alt.

Samtidig tror jeg det er en form for forsvarsmekanisme for min egen del. Jeg kan rett og slett ikke ta innover meg alt jeg opplever her, det er rett og slett for mye. Her og nå fokuserer jeg på alt det positive som skjer rundt meg. Og det må sies om rwandere generelt, ingen kan ta fra dem optimisme og godt humør. Alt jeg opplever setter spor og historiene vil komme når jeg får alt litt på avstand, så får dere heller holde ut med blogginnlegg om mobiltelefonen min og rotten i taket så lenge.

Heldigvis bor og jobber jeg med en som deler samme innstilling som meg. Linn Silje og jeg koser oss og tuller med hverandre og menneskene vi møter. Linn Silje er allikevel flinkere enn meg til å sette ord på ting vi opplever. En tur innom bloggen hennes kan absolutt anbefales!

Det er ikke fullt før det renner over

2009-02-17T09:17:00.000-08:00

En gang i blant spanderer Linn Silje og jeg på oss 15 norske kroner for å spise lunsj på buffet. Prinsippet er enkelt: du får en tallerken, den kan du fylle så full du vil og du kan kun forsyne deg en gang. Ikke langt hjemmefra ligger det en restaurant som har en slik buffet og det er som oftest hit vi går. Her bruker de det vi kan kategorisere som en gjennomsnittlig norsk frokosttallerken, og det kan bli ganske bra topp på disse tallerkenene. Men det var først da vi besøkte et nytt sted at jeg for alvor fikk se hvilke ingeniører rwandere er når det kommer til stabling av mat. I tillegg til suppe til forrett opererte denne restauranten med reale middagstallerkener, men dette stoppet på ingen måte folk fra å lesse på. Det er vanskelig å forklare med ord hvor mye mat det egentlig er plass til på en enkelt tallerken, men jeg skal prøve. Gjennomsnittsgjesten har mat i et minst ti centimeter tykt lag på tallerkenen, og dette er ikke en klassisk pyramideformet haug man ser på norske buffeter, men de holder jevn høyde over hele tallerkenen. Ris, bønner, spinat, kjøtt, salat, saus og andre herligheter blir most sammen i en kulinarisk kombinasjon. I tillegg er det veldig praktisk med spagetti, for den kan faktisk henge ned på siden av tallerkenen og da får du mer plass til annen mat oppå tallerkenflaten. Til dessert kommer rosinen i pølsen, (vet du kommer til å like dette Mor), bananene. Riktignok er det små bananer, men det stopper ikke enkelte fra å ta både to og tre. Med tanke på at folk flest ikke spiser frokost her nede og at dette ofte er dagens eneste måltid kan man forstå stablingen, men det stopper ikke meg fra å bli nesegrus imponert!

Denne kjekke unge herremannen satt seg ned på samme bord som Linn Silje og meg. For sikkerhets skyld valgte han å spise med hendene. Mer også, han er på ingen måte en av de grådigste gjestene.

Et lite stykke Norge

2009-02-10T03:08:00.000-08:00

Forrige uke hadde vi besøk av 16 herlige nordmenn fra Sagavoll Folkehøgskole her i Kigali. De utgjorde linjen Safari IF som, så vidt jeg kunne forstå, drev mest med safari og litt interkulturell forståelse. De hadde satt av en hel uke i Kigali, og det var herlig å snakke norsk med noen andre enn Linn Silje. Sammen med dem var vi turister i en uke. Det var først da jeg oppdaget hvor lite Linn Silje og jeg egentlig har vært rundt forbi. Vi fikk i hvert fall med oss de viktigste turiststedene rundt Kigali deriblant noen veldig sterke minnesteder etter folkemordet i 1994, (Linn Silje har et mer utfyllende referat fra disse stedene, så jeg anbefaler dere å ta en titt på bloggen hennes).

Vi fikk også vist Sagavollstudentene hva vi driver med til vanlig. De fikk prøvd seg på arbeid i åkeren, vært med på lørdagssamling med barna med HIV, noen fikk besøkt familier og skoler og noen fikk prøvd seg som engelsklærere, (det siste var Linn Silje og jeg veldig fornøyd med da vi begynner å gå litt tom for ideer på undervisningsfronten). I tillegg fikk flere av dem med seg en afrikansk fotballkamp og noen fikk fylt opp bagasjen med obligatoriske suvenirer.

En utrolig hyggelig uke var det i hvert fall og det var litt stas å være kjentmann som både kunne litt av lokalspråket samt bevegelsene til de lokale dansene. Neste uke kommer en ny gjeng fra samme skole, så det er ikke mangel på nordmenn i Kigali for tiden!

Kjære alle Safarister fra Sagavoll
Her kommer teksten til en av AMUs store slagere som lovet. Regner med at dere husker melodi og bevegelser. Takk for besøket og velkommen igjen!

Nta wundi wasa na Yesu
Nta wundi wasa nawe
(2 ganger)

Nashakashatse hose, hose
Narebarebye hose, hose
Nazungurutse hose, hose
Nta wundi wasa nawe

(Fritt oversatt til norsk:
Det finnes ingen lik Jesus
Det finnes ingen lik deg

Jeg lette overalt, overalt
Jeg så overalt, overalt
Jeg snudde meg rundt overalt, overalt
Det finnes ingen lik deg)

Class of 2009

2009-02-10T03:05:00.000-08:00

Et nytt skoleår har akkurat begynt her i Rwanda og vi fant fort ut at dette var høysesongen for produsering av falske vitnemål. I håp om å få bytte over til en bedre skole fyltes internettkafeene med håpefulle studenter som produserte vitnemål på løpende bånd. Etter litt trekking i våre sosiale tråder fant vi også frem til en gutt som tydeligvis var ekspert på området, og som Linn Silje og jeg tenkte, et vitnemål ekstra er da aldri dumt. For å si det sånn, det tok ikke mange dager før jeg selv satt med et vitnemål fra Lycee de Kicukiro. På årsbasis var jeg best i klassen og mine prestasjoner var særlig imponerende innen fag som matte, fysikk og teknisk tegning, godt over gjennomsnittet lå jeg også når det kom til kinyarwanda, religion og afrikansk historie. At dette skal på veggen i glass og ramme når jeg kommer hjem er det i hvert fall ingen tvil om og hvis ikke Linn Silje kommer inn på medisin i Norge nå gjør hun det aldri!

(Jeg vil gjerne få informere om at jeg tar ene og alene ansvaret for de handlinger det referer til i dette innlegget, de er ikke assosiert med mitt samarbeid med Strømmestiftelsen og følger på ingen måte deres policy når det kommer til anskaffelse av illegale dokumenter)

100 dager igjen

2009-01-19T00:24:00.001-08:00

Nå er det rundt hundre dager igjen av mitt opphold her i Kigali. Jeg tenkte derfor at det var på tide å gjøre en oppsummering av noen av tingene jeg har gjort og noe av det som jeg forhåpentlig får gjort i løpet av de neste 100 dagene.

Ting jeg har gjort siden 1. oktober:

- Jeg har konstant hatt minst et menneske i nærheten av meg selv
- Jeg har levd over to døgn uten strøm
- Jeg har slaktet en hane
- Jeg har forsøkt å lære meg kinyarwanda
- Jeg har vasket samtlige av klærne mine for hånd
- Jeg har møtt mange flotte mennesker
- Jeg har innsett at papaya ikke er en god frukt
- Jeg har, til sammen, brukt evig mye tid på å se på at vannet i vannkokeren skal koke
- Jeg har sittet syv timer og ventet på at Sean Paul skulle komme på scenen
- Jeg har spilt mengder av kabal mens jeg har ventet på internett
- Jeg har sunget for mange Westlife-sanger
- Jeg har nesten utelukkende spist halalmat
- Jeg har feiret jul på en strand
- Jeg har nynnet meg gjennom mang en korøvelse på kinyarwanda
- Jeg har kommet med forslag til effektivisering av arbeidsrutiner og blitt sett rart på
- Jeg har, i mangel på vann, satt ut alt vi hadde av kopper og kar i håp om å fange regnvann
- Jeg har besøkt en flykningerleir
- Jeg har oppdaget hvor intimgrensen min går, og når den er ti centimeter over
- Jeg har besøkt mennesker som eier så godt som ingenting
- Jeg har fått uttallige tilbud om giftemål

Ting jeg håper å få gjort de neste 100 dagene:

- Se noen dyr, (for ikke lov av Kristian å komme hjem før jeg har gjort det)
- Lære meg minst en sang på kinyarwanda skikkelig, (og ikke bare ordlyden)
- Klare å legge meg etter klokken ni minst en gang i uken
- Lage en middag uten å si: ”dette er ikke akkurat noen klassiker”
- Komme meg gjennom samtlige retter på menyen på stamkafeen vår
- Kjøpe noen flere suvenirer, (kommer meg aldri til Linn Siljes nivå, men jeg kan jo prøve)
- Prate mer med menneskene jeg møter, (etter hvert som språket går lettere)
- Jobbe som innkaster på en minibuss en dag
- Lære minst en av jentene på AMU klokken på engelsk
- Selge kjeks og sukkertøy fra en pappkasse på busstoppet i Kigali
- Føle at jeg gjør en forskjell
- Skrive flere seriøse blogginnlegg

Privatlivets fred

2009-01-14T22:22:00.000-08:00

Etter litt over tre måneder her i Kigali har ordet privatliv fått en ganske ny betydning, men det er først i det siste at jeg har oppdaget at jeg faktisk tilbringer en del tid på mitt eget rom. Som kanskje noen av dere har fått med seg deler Linn Silje og jeg rom, (akkurat som vi deler stort sett alt annet også), det finnes allikevel et oppholdssted som kun er mitt. Mellom sengen og veggen, beskyttet myggnettet over sengen er det en åpen plass på ca. halvannen kvadratmeter som kun er min. Halvparten av plassen går med til å romme kofferten min, som også fungerer som klesskap, og plassen langs veggen blir brukt som bokhylle. For å være helt ærlig er det vel ikke plass til stort mer enn føttene mine når jeg sitter på sengekanten. Det er ikke store plassen, men den er i hvert fall min. Her løses de viktige problemene slik som hva man skal ha på seg og om man egentlig gidder å stå opp, litt lesing og egentid er det også rom for. Jeg var ganske sikker på å gå på veggen av å ha Linn Silje konstant innenfor en radius på maksimum to meter, men jeg må innrømme at jeg av og til savner henne når jeg sitter på do.

Min nye telefon

2009-01-10T01:10:00.000-08:00

Da min gamle telefon valgte å takke for seg ble jeg nødt til å begi meg ut på mobilshopping i Kigali. Det er ikke det at det er vanskelig å få seg ny mobil her, det er mer at man må passe på å ikke bli lurt. Byen er full av små mobilsjapper, som gjerne selger andre ting også slik som for eksempel ferske bakevarer. Uansett, etter fem timer og utallige innpåslitne selgere stod jeg endelig på gaten med en ny mobil i hånden. Jeg tror ikke jeg ble lurt, for prisen var lav, men det var også kvaliteten på mitt nyinnkjøpte vidunder. Det står Nokia utenpå, men når jeg skrur den på kommer en logo med teksten Dorod opp, akkompagnert av intet mindre enn åpningsmelodien til windows. Den er svært fancy, har plass til to simkort og et hav av tekniske finesser, bare synd at jeg fikk den utlevert i en gråpapirpose sammen med laderen og et ekstra batteri, men uten instruksjonsbok. Det tok meg ikke så lang tid å skjønne hvordan jeg skrudde tastelåsen på, hvordan jeg fikk den av igjen tok derimot en god stund. Om ikke annet bidro jeg til å heve stemningen i heimen, Linn Silje storkoste seg mens jeg fortvilet prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle navigere meg frem på mobilen. Alt i alt vil jeg si meg svært fornøyd. Jeg kan nå nås på to forskjellige numre, (på samme mobil), jeg kan ringe ut og sende meldinger, butikken lovte meg en hel ukes garanti og jeg har i hvert fall en telefon svært få andre nordmenn har.

Godt nytt år!

2009-01-03T04:38:00.000-08:00

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Nå har vi kommet oss trygt hjem i Kigali. Vi har prøvd å vaske klærne våre fri fra saltvann og absolutt alt vi eier ar minst femten sandkorn i, under, mellom eller på seg. Det var godt med ferie, men heldigvis er jeg glad for å være tilbake i Rwanda også. Jeg gleder meg til de neste fire månedene og det de måtte bringe.

Til alle dere hjemme: håper julen var fantastisk, jeg savnet dere og gleder meg til skikkelig jul neste år. Til dere seks andre zanzibarturister: takk for en flott ferie, gleder meg til å se dere rundt neste sving, (ser på Linn Silje akkurat nå da, men dere skjønner poenget). Og til alle dere som leser bloggen: godt nytt år! Takk for at dere følger med, jeg skal fortsette å holde dere oppdatert på livet her på en grad syd.

Gledelig 2009!

Mitt liv som engelsklærer

2008-11-26T22:29:00.000-08:00

Engelskundervisningen vår er kuttet fra to til en økt i uken. Tre timer i strekk er allikevel ganske lenge å lære bort engelsk til en gruppe jenter som ikke snakker samme språk som deg så våre pedagogiske og kreative sider blir stadig satt på prøve. Vi pleide å ha en tavle men nå er tavlen låst inn på et kontor og nøkkelen er blitt med en av de ansatte hjem til Kenya, noe som på afrikansk tid vil si at vi kanskje ser den tavlen igjen på nyåret. Jeg lot meg allikevel ikke stoppe og laget en stor pappklokke med bevegelige visere i håp om å kunne lære bort klokken. Etter to økter med hel, halv, kvart på og kvart over tok jeg sjansen på å teste jentenes kunnskaper og mine pedagogiske evner med en prøve. Prøven bestod av fire klokkeslett: fem, kvart over fem, halv seks og kvart på seks. Det var noen få som hadde alt riktig, noen som hadde alt feil og et flust av kreative forslag i mellom. Her er noen av forslagene:

Kvart på seks= it’s six half past nine, (ordene er i hvert fall riktige)
Kvart på seks= it’s five and nine, (logisk tenkt, men dessverre feil)
Kvart over fem= it’s fifteen three half past
Fem = It’s fotmi twerve (say what? Ikke ligner det kinyarwanda heller)
Halv seks= it’s pasta quast xhill (hun skal ha for forsøket)

Konklusjonen ble i hvert fall at ikke alle hadde fått med seg hva jeg prøvde å lære bort. Et par uker til så er vi nok der. Jeg tar forresten gjerne imot pedagogiske hint og vink, forslag til sanger eller leker hvis noen føler de kan hjelpe oss på vei med undervisningen.

Hold on, be strong!

2008-11-21T23:30:00.000-08:00

Dagene har blitt til hverdager her i Kigali, og ting overrasker oss ikke like mye som de gjorde i begynnelsen av oppholdet vårt. Rwandas lengste skoleferie har akkurat begynt og AMU fylles daglig opp av barn som til vanlig går på skolen, men som nå driver med ferieaktiviteter slik som sang, dans og sport. Programmet vårt fortsetter som normalt bortsett fra at vi ikke er på besøk på onsdagene og de siste tre fredagene har vi hatt besøk på AMU og barna har stilt opp med det beste de har av sang og underholdning. Forrige uke ble det også arrangert HIV-tester på AMU. Barn og ungdom møtte opp for å la seg teste. Jeg vet ikke hvor mange tester som ble gjort, men i følge helsepersonellet som foretok testene var det seks personer som fikk dårlige nyheter. Vi var der da en del av barna fikk vite testresultatene, og det var ganske rart å se på køen med barn og vite at livene til noen av dem kunne bli forandret for alltid.

Vi er blitt invitert i bryllup i begynnelsen av desember, noe jeg tydeligvis må ta som et hint. Jeg fortalte en gruppe med Hiv-smittede mødre at jeg var 23 år og ugift, og dette synes de tydeligvis var ganske sært. Det manglet ikke på tilbud om gifteklare sønner eller brødre. Jeg prøvde høflig å si at familien min i Norge ikke ville like at jeg giftet og bosatte meg i Rwanda, men det var ikke noe problem, disse guttene kunne godt flytte til Norge. Å gå ut å spise kan også være en prøvelse. Det er stort sett menn som er ute, og de vil veldig gjerne invitere oss over eller sette seg ved bordet vårt. De prøver å fortelle oss at Rwanda er et fritt land der man er fri til å sette seg ned på et bord med andre, om denne friheten også betyr at man kan takke nei har vi ikke helt klart å finne ut av enda.

Ellers har vi den siste uken måtte forklare en fjorten år gammel jente at hun dessverre ikke kunne sove hos oss, men at hun måtte gå hjem. Når vi da vet at hun verken har mor eller far og bor hos noen slektninger hun tydeligvis ikke går helt overens med gjør det ikke oppgaven noe lettere. Heldigvis har AMU et stort støtteapparat, og vi noen er på saken for å finne ut hva som er galt.

Jeg burde vel skrive noen linjer om konflikten i Kongo. Problemet er bare at jeg vet så godt som ingenting. Ingen i Kigali ser ut til å bry seg om det som skjer bare noen få timer unna. Konklusjonen er i hvert fall at vi er trygge og at vi ikke ser noe til det dere ser på nyhetene hjemme. Skulle det utvikle seg er vi i trygge hender, så det er ingen grunn til bekymring.

Ni aho mu kanya!

Tror du denne gutten var på US open i 2003?

2008-11-05T00:23:00.000-08:00

Eller at hun på bildet under noensinne har løpt Indianapolis Marathon?

Daglig ser jeg T-skjorter som fascinerer meg her nede. En gutt på tre år, som har søle fra topp til tå og en av hver sandal har vel sannsynligvis ikke vært på Kreta selv om T-skjorten hans sier så. Og veiarbeideren som står og graver i en grøftekant har vel ikke sett musikalen Cats. Vinneren så langt er en kirkegjenger en søndag som kom med en T-skjorte med bilde av en blond dame på og påskriften ”Claudias letze tour”, minnet mest om noe noen har trykket opp til et utdrikningslag eller en annen heisatur en gang. Men de ser ikke ut til å bry seg, klærne vi sender til Afrika blir båret med stolthet. Så neste gang du skal sende klær til et veldedig formål, ikke tenk at ingen har lyst til å gå med slike T-skjorter. Klær er klær og blir brukt uansett påskrift!

Barnefest!

2008-11-05T00:11:00.000-08:00

På lørdag fikk vi for første gang oppleve samlingen med barna med HIV på AMU. Det var skikkelig stemning, og vi var allerede i feststemning fordi det var Linn Siljes bursdag. Barna hadde pyntet seg, vi lekte og koste oss og endte samlingen med rundstykker, banan og brus, jeg fikk skikkelig barnebursdagfølelse. Det skal ikke så mye til for å glede barna her nede og jubelen var stor da trampolinen ble tatt frem. Og når jeg sier trampoline mener jeg ikke de store vi har hjemme, men en tradisjonell enmanns treningstrampoline. Barna stilte seg pent på rekke, hoppet tre hopp og ga turen videre til nestemann, spørs om det hadde fungert like bra i Norge. Mens Linn Silje ble satt i arbeid på kjøkkenet hoppet jeg tau med noen av jentene. De hoppet den veldig tungvinte et-hopps-hopp-over-tauet-teknikken, og stemningen steg da jeg viste de at ved et dobbelthopp kan man holde ut lenger enn tre sleng. Det vil si, ikke alle var like fornøyde, for hun som tidligere var den beste hopperen var nå på linje med de andre. Ellers har jeg funnet ut at håret mitt er en ganske populær attraksjon. Blir det litt kjedelig slipper jeg det bare løst og jentene er ivrige etter å både ta på det, gre det og flette det etter alle kunstens regler. Det er en effektiv måte å få venner på, men resulterer også i mange spennende frisyrer. Fant forresten ut at allsang av Westlife-sanger også er en slager, både hos Linn Silje og jentene på AMU.

Ellers må jeg huske å oppdatere bloggen min. I begynnelsen var det masse som var nytt og spennende og jeg ville skrive om. Nå begynner jeg å bli vant til å være her nede, så ting som jeg kanskje ville stusset ved før er blitt ganske dagligdags.

På gjenbloggs!

Association Mwana Ukundwa

2008-10-23T06:07:00.000-07:00

Association Mwana Ukundwa, eller AMU, er organsisasjonen vi jobber for her nede. AMU jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:
Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.
Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor.
Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Koret består av jentene på senteret. Nå i regntiden blir korøvelsen ofte avbrutt av et regnskyll som slår så hardt i blikktaket over oss at det er umulig å høre hva sidemannen sier. Da benytter jentene anledningen til å sove litt og så fortsetter vi når regnet har roet seg.

Torsdag: Samme som tirsdag.
Fredag: Kontorarbeid. Dvs. vente på internett.

Lørdag: Samling for barn med HIV.
Grunnet begivenheter som venting på elektrikeren, besøk av presidenten på de lokale skolene og nasjonal dugnad(!), har vi enda ikke fått oppleve en slik samling.

Ellers kan dere bare ta dere med ro hvis dere tror at det blir for mye stress her. Stressfaktoren for min del ligger i at det ikke finnes noe stress. Folk går rolig, snakker rolig og ting går generelt i et ganske annet tempo enn hjemme i Norge. Det er ikke mye man får gjort i løpet av en dag, men vi har blitt ganske vant til det nå og setter oss ikke så store mål.
Ellers alt vel!

Et dyreliv!

2008-10-13T03:09:00.000-07:00

Den første uken i Kigali er over og den har på ingen måte vært tom for inntrykk! Vi har vært på sightseeing i byen, besøkt Genocide memorial og betalt dobbel pris for frukt og grønnsaker på markedet fordi vi er hvite, for å nevne noe. Men det er allikevel dyrene som har gjort størst inntrykk denne uken. Jeg trenger ikke vekkerklokke for hver morgen blir jeg vekket av haner som galer, det i seg selv er ganske hyggelig. Ikke fullt så hyggelig var det på onsdag da seks av disse hanene ble båret levende inn i bakgården vår for at vi skulle slakte og koke dem slik at deltakerne på en konferanse på AMU, senteret der vi jobber, skulle få lunsj. Hanene ble akkompagnert av fem jenter, et tonn poteter, en mann til å slakte hanene og en dame til å hjelpe oss. Det ble, tross i mye blod, en trivelig dag. Jentene som er på AMU er veldig søte, vi sang og lo, de hjalp oss også med å lære hva alle ingrediensene het på kinyarwanda. Men det må sies at lunsjen ikke smakte like godt når man hadde sett den i levende live for et par timer siden.

Et annet dyr som opptar mye av vår oppmerksomhet for tiden er rotten vi har i taket. Den er en ivrig krabat og løper rundt og krafser dagen lang. Først lånte vi Mama Rose sin katt ”Pussy”, og slapp den opp i taket i håp om et realt slagsmål. Da ”Pussy” kom seg hjem igjen til Mama Rose og rotten fortsatt var i taket vårt måtte vi ty til andre midler. En rottefelle etter krabbeteineprinsippet er nå lagt opp i taket. Vi venter ivrig på storfangst, men foreløpig løper den lykkelig rundt der enda.

Ellers går dagene unna. Tidsperspektivet her nede er litt annerledes enn hjemme i Norge. Alt tar minst dobbelt så lang tid, og det er ikke de store prosjektene vi får gjennomført i løpet av en dag. Det er en annerledes, men ganske behagelig måte å leve på.

Vi taztes!

Vi har landet i Kigali!

2008-10-07T05:46:00.001-07:00

Vi har endelig kommet til ro i Kigali, etter et par dager på reise. Onsdag morgen fløy vi Oslo-Amsterdam –Kampala, Uganda. I Kampala tilbrakte vi tre dager sammen med de andre fra Act Now som skal være i Øst-Afrika. Vi besøkte blant annet ambassaden og ble bedre kjent med Strømme stiftelsens hovedkontor for Øst-Afrika. Stort sett alt i Afrika er annerledes enn i Norge, trafikken operer med ”jeg tuter, derfor har du vikeplikt”-prinsippet og på annenhver lyktestolpe henger det reklame for kurs i vektøkning og da særlig rumpe og lår – ”no side effects”.

Turen fra Kampala til Kigali skulle være en 11 timer lang busstur. Bussen så sliten ut og underveis ble vi underholdt med ugandiske musikkvideoer, såpeoperaer og en film der hendelsene kom veldig sakte og ingen oppklaring ble gitt på slutten. Men et par kilometer fra den rwandiske grensen takket radiatoren for seg. Vi ble lovet at nye ekstradeler var underveis, men etter et par timer valgte vi å fortsette reisen med taxi. Taxi = en minibuss der hver tomme med luft blir ansett som et ubrukt sete, så det ble en trang fornøyelse. Vi kom oss i hvert fall trygt frem.

Vel fremme i Kigali ble vi hentet av Mama Rose, sjefen vår, og kjørt til vårt nye hjem. Det er et lite hus i et rolig nabolag. Vi har et soverom, stue, kjøkken og bad og alt er så nymalt at du ikke kan sette noe fra deg uten at det fester seg maling under det. Vi har ikke varmt vann og strømmen kommer og går litt, men det er absolutt hyggelig!

Ellers føler vi oss som kjendiser. Mzungo, eller hvite mennesker er sjelden kost og vi får mange blikk og tilrop når vi tusler langs veien. Kigali er stor i utstrekning, men sentrum er veldig lite. Menneskene her er vennlige og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med byen og de som bor her.

På gjenbloggs!

Den som venter på noe godt...

2008-09-10T06:42:00.001-07:00

Nedtellingen til 1. oktober har startet for fullt. Første innlegg kommer så fort jeg kommer meg online i Kigali!